Iskaldt og skuffende gjensyn med Lisbeth Salander
FILM: Lisbeth Salander er blitt en upersonlig actionmaskin, og det meste er mekanisk, kaldt og uspennende i den nye filmen om det svenske feministikonet.
The girl in the spider web Sjanger: Thrillerdrama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Fede Alvarez. Manus: Fede Alvarez og Jay Basu, basert på David Lagerkrantz’ roman «Det som inte dødar oss». Skuespillere: Claire Foy, Sverrir Gudnason, Sylvia Hoeks, Laiketh Stanfield, Stephen Merchant, Synnøve Macody Lund, Mikael Persbrandt. Lengde: 1 time 57 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 9. november.
Naomi Rapace spilte Lisbeth Salander i tre svenskspråklige filmer, basert på den avdøde forfatteren Stieg Larssons berømte Millenniums-trilogi om journalisten Mikael Blomkvist og hackeren Salander. Rooney Mara spilte Salander mot Daniel Craigs Blomkvist i den første amerikanske filmen, basert på den første boka, «The girl with the dragoon tattoo» i 2011.
Nå har amerikanerne valgt å hente fram feministikonet og hackergeniet Salander igjen, til manus basert på den kontroversielle viderediktningen av Millennium-universet av David Lagerkrantz. Denne gangen har rollen gått til Claire Foy, mest kjent for sin tolkning av dronning Elizabeth i serien «The Queen».
Billigaction
Men selv ikke dyktige Claire Foy kan redde denne stive, kalde og uspennende filmen. At både plott og manus er billigaction av B-filmformat, er én ødeleggende ting. Sammen med de stilistiske regivalgene som er tatt, blir resultatet nesten ufrivillig morsomt. Nesten.
Kaldt og grått vintervaer i Stockholm. Kalde, skandinaviske interiører i betong, hvitt og tre. Kalde steinansikter som framfører sine knappe og oppkonstruerte replikker stivt og mekanisk. Smurt litt for tjukt på med kjølig, svensk skandinaviskhet, kanskje? Eller har regissøren bommet litt på geografien og heller hentet inspirasjon fra typiske russere fra utallige kald krig-filmer?
Salander tar denne gangen på seg et oppdrag fra en vitenskapsmann som har utviklet noe spesielt program som kan lamme hele verdens datateknologi. Det går sånn passe, og plutselig er en vill jakt i gang.
Samfunnsengasjementet som preget Stieg Larssons bøker er fravaerende her, ofret for et tradisjonelt og billig James Bondaktig redde verden-plott.
Ingen personlighet
Mikael Blomkvist kommer også på banen, her har han fått en typisk assistentrolle, slike som vanligvis er forbeholdt kvinner i actionfilmer. For det skal ikke vaere noen tvil om hvem som er helt og hovedperson: Lisbeth Salander.
Ikke én av personene vi møter har noen form for personlighet eller motivasjon som engasjerer. Unntaket er en konfrontasjon med en person fra fortiden, som setter Lisbeth Salanders hevnmotiv overfor menn som hater og mishandler kvinner i et nytt og tankevekkende lys.
Norske Synnøve Macody Lund har fått en liten, men sentral rolle som etterforsker i det svenske sikkerhetspolitiet. Også denne rollefiguren framstilles maskinaktig, og gir henne ikke mye spillerom.
Lisbeth Salanders bakgrunn og ekstreme personlighet har vaert selve identiteten i både bøkene og filmene om henne. Men nesering, tatoveringer og pønkefrisyre skaper ingen personlighet i seg selv. Den Lisbeth Salander som fascinerte oss før, er nå bare blitt en alminnelig actionmaskin.