Laereren som forrykt kirurg

GJESTEKOMMENTAR: Sist tok jeg opp en bekymring for at livsverdenen blir invadert av forskning og tørr formålsrasjonalitet. At dette er et reelt problem, ble nylig illustrert i en skoledebatt.

Økonomifestivalen Kåkånomics arrangerte for noen uker siden debatten «Bryr politikerne seg egentlig om skoleforskning?». Panelet bestod av professor i samfunnsøkonomi Mari Rege, professor i pedagogisk psykologi Sigrun Ertesvåg, tidligere utdanningsminister Trond Giske, og sist, men ikke minst, Kristin Clemet, tidligere utdanningsminister og pådriver bak dagens målstyrte laereplan. Ingen hvemsomhelst altså.

Selve temaet gjorde man seg kjapt ferdig med, politikerne brydde seg så menn om skoleforskning! Problemet, viste det seg, var i stedet laererne som ikke holdt seg løpende oppdatert på skoleforskning. Hvordan det skulle la seg gjøre i en overfylt arbeidsdag hvor man knapt rekker å holde seg oppdatert i egne fag, ble ikke klarlagt. I stedet fikk vi en påminnelse fra en ingeniør i salen, som pekte på at få yrkesgrupper, ikke en gang hans egen, forventes å studere akademisk forskning i arbeidstiden.

«Det som virker»

Man snakket som vanlig om hvor viktig det var å finne ut hva som «virker», og i den sammenheng kom panelets pedagog fram til en metafor for laerergjerningen: «Sett at jeg har blindtarmsbetennelse og går til en kirurg. Ifølge forskning skal man da fjerne blindtarmen, men kirurgen har lyst til å prøve noe nytt, så han fjerner milten i stedet!» Så lo man høyt og oppgitt, mens man godtet seg over hvor treffende metaforen var. For så tåpelig er det visstnok i skolen, der laerer har den uhørte frihet selv å velge opplegg og inngang til stoffet.

«Laereren som forrykt blindtarmskirurg» var først og fremst en elendig metafor, og det er underlig at debattleder Kjell Lars Berge – som er retorikkprofessor – lot den passere. Når jeg som laerer står overfor en klasse med et par titalls unike personligheter, ulik bakgrunn, forutsetninger og dagsform, som skal oppleve laering i et godt miljø og dannes og rustes for å mestre livet, må jeg bruke hele meg. Hver time og klassesituasjon er et uforutsigbart og unikt møte mellom mennesker, som jeg må orkestrere basert på erfaring, naerhet til situasjonen og fingerspissfølelse ervervet gjennom et yrkesliv. Ingenting av dette ligner på fjerning av blindtarm. Enda mindre å fjerne milten når problemet er blindtarmen.

For en nedlatende metafor!

Dessuten – og dette er viktig – én ting er hva som «virker», men det kan ikke skilles fra hva det virker for. Til hvilket formål? Hva er det vi vil med skolen? Suksess på snevre, målbare testresultater? En engasjerende skole som fremmer laerelyst og interesse for verden? Det sa man knapt noe om. Man kan for eksempel ta en titt på skolens formålsparagraf, og se hvor mye i den som er målbart!

Instrumentell tankegang

At våre mest sentrale skolepolitikere og -forskere i fullt alvor bruker en slik metafor på skolehverdagen røper den instrumentelle tankegangen som ligger til grunn for mye av skolepolitikken. La oss ikke glemme hva slik forskning dreier seg om. Å identifisere «det som virker» betyr å komme fram til et statistisk gjennomsnitt, løsrevet fra den individuelle elev og laerer, og den spesifikke mellommenneskelige kontekst. Jeg sier ikke at slik skoleforskning er verdiløs, og at man ikke skal lytte til den. Men her var problemet åpenbart det motsatte, panelet nedvurderte til de grader laerernes handson-kunnskap. Man stilte flere ganger spørsmål ved laerernes metodefrihet, og snakket om hvor mye dumt som stod i medlemsbladet til landets største laererorganisasjon. For å nevne noe.

Dette handler om en balanse mellom to nivåer som ikke utelukker hverandre. Evidensbasert skoleforskning er det generelle nivået, basert på et statistisk gjennomsnitt. Det var dette nivået man forholdt seg til i debatten. Men det generelle lar seg ikke umiddelbart overføre til det spesifikke. Det er faktisk ikke slik at alle metoder fungerer med alle laerere. Eller med alle elever, eller når som helst på dagen. Vi laerere vet at et opplegg som har vaert en suksess før, ikke nødvendigvis virker i en ny klasse. Da må man kaste seg rundt og prøve noe nytt.

Om man først skal lage en metafor, bør det snarere vaere laereren som kunstner. En som formidler noe ved hjelp av hele sin personlighet, med finstemt fornemmelse for publikums reaksjoner. Men da hadde man kanskje foreskrevet forskning på hvilken musikk som «virker», målt etter hvor mange som danset til hver sjanger, med kontrollgrupper og det hele. Da ville man kanskje konkludert at dansebandmusikk er det som «virker», og alle landets artister, fra taffeljazzmusikere til svartmetallband ville bli satt til å spille dansebandmusikk, sentralstyrt via statlig foreskrevne noteark.

Fagperson som følger hver elev

Jeg vil foreslå følgende forskningsoppsett som et alternativ til evidensbasert skoleforskning: En fagperson følger hver klasse over lang tid, med løpende naerkontakt med hver enkelt elev. En slik person vil opparbeide seg en solid kunnskap… – stopp en hal! Denne finnes jo allerede! I alle klasserom! Laereren.

Jeg maner til mer respekt for den tause, innforståtte kunnskapen som laereren sitter på. Her har vi et solid utgangspunkt. Kanskje kan mer tid og ressurser til pedagogisk arbeid og erfaringsdeling i laererkollegiene vaere en vei å gå.

Jeg maner til mer respekt for den tause, innforståtte kunnskapen.