Historiens dyrekjøpte laerdom: Det ordner seg ikke alltid av seg selv
GJESTEKOMMENTAR: En gang stolte vi for mye på det uunngåelige. I stedet fikk vi første verdenskrig.
Når det kommer dårlige nyheter, har mange en tendens til å regne med at det bare er en hump i veien, og at det vil ordne seg. President Obama var glad i å sitere Martin Luther Kings påminnelse om at «det moralske universets bue er lang, men at den den bøyer seg i retning rettferdighet». Likevel, kan vi ta feil når vi at antar at det, på tross av noen tilbakeskritt her og der, ubønnhørlig går framover?
Søndag 11. november – i 11. time på den 11. dagen i den 11. måneden – skal vi minnes avslutningen av den største og blodigste konflikten verden noensinne har sett. Første verdenskrig markerte et vendepunkt i menneskets historie – slutten på fire store europeiske imperier, starten på sovjetisk kommunisme og USAs inntreden i global maktpolitikk. Men den viktigste intellektuelle arven var kanskje slutten på ideen om at verden uunngåelig går framover.
Den store illusjonen
I 1914, før krigen startet, levde folk i en verden som minner mye om vår i dag, med heftig økonomisk vekst, teknologiske revolusjoner og økende globalisering.
Det var en allmenn oppfatning at uheldige tendenser i tiden var midlertidige, og at de ville bli overvunnet av framskrittets stadige marsj framover. I 1909 skrev Norman Angell en bok som forklarte at krig mellom stormaktene nå var blitt så kostbart at krig var utenkelig. «The Great Illusion» (den store illusjonen) ble en internasjonal bestselger, og Angell ble en kjendis med kultstatus – og han fikk senere Nobels fredspris. Men bare få år etter at boken ble utgitt, ble en generasjon av europeere utslettet i krigens grusomhet.
Kan vi ta like skråsikkert feil i dag? Seriøse statsmenn mener det. I et nylig intervju forklarer den franske presidenten Emmanuel Macron: «I et Europa som er splittet av frykt, nasjonalisme og konsekvensene av den økonomiske krisen, ser vi nesten systematisk gjentatt alt som dominerte Europa mellom slutten av første verdenskrig og det økonomiske krakket i 1929.»
Og i en tale til Europaparlamentet tidligere i år sa Macron: «Jeg ønsker ikke å tilhøre en generasjon av søvngjengere som har glemt sin egen fortid.»
Historikeren Christopher Clark skriver i sin bok
«The Sleepwalkers» (søvngjengerne) at statsmennene av 1914 snublet inn i en gruvekkende krig uten noen gang å innse dimensjonene eller farene ved sine isolerte, trinnvise beslutninger – eller ikke-beslutninger.
Derfor nøyer Macron seg ikke bare med å snakke. Han har organisert et fredsforum i Paris med mer enn 60 verdensledere, og med start søndag 11.11, for å forsøke å bekjempe farene ved økende nasjonalisme og svekket internasjonalt samarbeid.
Urovekkende paralleller
Er disse farene så reelle og påtrengende? Om du ser på verden i dag, minner den mer om 1930-tallet enn 1920-tallet. Økonomisk vekst og teknologisk utvikling akselererte da, som nå. Vi ser også en bølge av nasjonalisme og sammenbrudd i samarbeid, som var kjennetegn for 1920-tallet. Nye stormakter steg fram, som de gjør nå. Demokratier var under press fra demagoger, som i Italia, der Mussolini ødela liberale institusjoner og etablerte kontroll. Og midt i dette en vekst av populisme, rasisme og antisemittisme som ble brukt til å splitte land og utelukke minoriteter fra den «egentlige nasjonen». Så naturligvis, på grunn av 1920-tallet, fikk vi 1930-tallet.
Dagens trender henger alle sammen. Økonomisk vekst, globalisering og teknologi har gitt opphav til nye maktsentre, både innen nasjoner og i verden. Vi er i en tid med store vinnere og store tapere. Tempoet i endringene gjør folk engstelige for at landene og kulturene deres endrer seg – dette skjer over hele verden. Og de finner trøst i «sterke menn» som lover å beskytte dem.
Vi må ikke vaere passive
I sin bok «The Road to Unfreedom» (veien til ufrihet) skiller historikeren Timothy Snyder mellom det han kaller «det uunngåeliges politikk» – den sorgløse, optimistiske troen på at alt kommer til å gå bra – og «evighetens politikk».
Den siste, delt av ledere som Vladimir Putin, er det synet at ingenting er uunngåelig, at ved hjelp av makt, kløkt, styrke og vilje kan du endre historiens bue, og til og med snu den. Snyder beskriver hvordan Putin gjorde nettopp det i Ukraina. Han nektet å akseptere at Ukraina uvegerlig ville gå sammen med Vesten, og satte i verk en serie av tiltak som har revet Ukraina i biter og fått landet inn i en tilsynelatende uendelig intern konflikt.
Putin vinner kanskje ikke. Bestrebelsene til folk som ham om å snu tidligere tiders framgang, vinner kanskje ikke fram. Men det vil kreves mer innsats fra de på den andre siden. Ting vil ikke bare ordne seg selv mens vi ser på. Historien er ikke en Hollywood-film.
I 1909 skrev Norman Angell en bok som forklarte at en krig mellom stormaktene var blitt så kostbart at krig var utenkelig. Fem år senere starter første verdenskrig.
comments@fareedzakaria.com Washington Post Writers Group ©