Sopranen Lise Davidsen imponerte stort
KONSERT: Richard Strauss’ siste sanger tolket med innlevelse og dybde.
Vier letzte Lieder; Morgen. Tsjaikovskij: Symfoni nr. 6. Lise Davidsen sopran, SSO, dir.: Dalia Stasevska. Konserthuset torsdag kveld.
Saerlig innen musikk skrives og snakkes det ofte om «det sene verk», mest berømt kanskje, om «den sene Beethoven». Det sene verk er ofte bruddaktig, komponert ut mot ekstremene eller fritt i behandlingen av virkemidler og stil.
Begge de to hovedverkene på torsdagens konsert er sene verk i den betydning at de er skrevet like før komponistene døde. Strauss skrev sine Vier letzte Lieder i 1948, året før han døde, Tsjaikovskij sin 6. symfoni samme år som han døde (1893). I Strauss’ verk merker vi en slags privatsfaere, liksom kammermusikk, men noen resignasjon er det ikke tale om.
Det merket vi heller ikke i Lise Davidsens strålende fremføring av den første sangen, Frühling, til tekst av Hermann Hesse. Helt frem til den siste av de fire sangene blomstret sopran-kantilenene som er så karakteristisk for denne komponisten. I den siste sangen, Im Abendrot, til tekst av erkeromantikeren Eichendorf, hører vi et sitat fra det tidlige symfoniske diktet Tod und Verklärung det teksten spør: «Er dette virkelig døden?»
Uansett, dette er iallfall en avskjed med sjangeren orkestersang som Strauss brakte til et så høyt nivå. Davidsen og orkesteret tolket denne sangen med fortryllende sødme og duft. I den andre sangen, September, merket vi oss den fine horn-soloen og i den sjette, Beim Schlafengehen, den utsøkte fiolinsoloen.
Intimitet
I tillegg til de fire siste sangene fikk vi høre orkestersangen Morgen (1894) som i Lise Davidsens fine tolkning og farging av teksten viste med all tydelighet at det ikke er så stor forskjell mellom den tidlige og den sene Strauss. Ofte er det de mørke sopranene som egner seg best i Strauss-sangene, f.eks. Kirsten Flagstad eller Jessye Norman. Men unge Lise Davidsen, som allerede er en sangstjerne, har stor nok stemme for disse sangene, en moden stemme som syntes å rette seg mot oss, publikum. Sammen med orkesteret skapte hun en atmosfaere av intimitet.
Lidenskapelig og patetisk Tittelen Pathétique (den lidenskapelige, den patetiske) var ikke Tsjaikovskijs egen, men forslaget til hans bror. Det er i grunnen en god tittel på dette verket som inneholder både det heftigst tenkelige og en jamrende slutt (adagio lamentoso). Den langsomme innledningen med en stigende og så en fallende ters, setter stemningen med fagotten i det laveste register. Veldig bra fagott-spill!
Denne store førstesatsen ble spilt med stor dynamisk spennvidde – fra pppppp til ffff, som det står i partituret. Her er mye patos, hysteriske klimaks, larm og smell. I denne satsen kunne jeg ha ønsket meg mer av det avgrunnsdype.
Andresatsen, som er en slags valse macabre, ble raffinert spilt, mens sats nr. 3 lød marsjaktig, som en kortesje i en russisk opera. Her gikk det virkelig vilt for seg, så vilt, heftig og larmende at deler av publikum trodde det var slutt. Men verket slutter ikke der, det begynner igjen, lidenskapelig og nervøst, og slutter med at tromboner og basstromme gradvis synker til ppppp, og satsen ender i moll, forsvinner i stillhet. Dette ble utsøkt tolket av SSO og dirigenten Daila Stasevska som viste seg som en musikk-fremstiller av rang.
Uansett, dette er iallfall en avskjed med sjangeren orkestersang som Strauss brakte til et så høyt nivå. Davidsen og orkesteret tolket denne sangen med fortryllende sødme og duft.