Må ungdom drømme med forbehold?
PSYKISK HELSE: Drøm videre, uten forbehold, og våg å gjøre en innsats for å nå individuelle ambisjoner.
Det tjener også fellesskapet.
Psykolog Svein Gran søker en bredere forståelse av hvordan samfunnsbetingelser påvirker ungdoms psykiske helse med sitt innlegg i Stavanger Aftenblad 3. november.
Selv om bekymringen kan deles, lister Gran opp hypoteser som ikke nødvendigvis er hjelpsomme, og ender opp med at individuelle ambisjoner må dempes til fordel for fellesskapets beste: «Ikke la deg blende av store drømmer». Men er det virkelig slik at et ideal om individuell frigjøring og dyrking av egne, iboende ressurser er årsak til økt forekomst av psykiske plager? Jeg følger Gran til døren på at vi må ha økt fokus på samfunnsbetingelser, men der han lukker døren og går inn igjen med en oppfordring om å vokte sine oppmuntrende ord, finnes det også andre premisser som er vel verdt en titt.
Ønsker alle penere tall
Det er liten tvil om at tiltakene vi benytter oss av i psykisk helsetjenester pr. i dag ikke fungerer godt nok. Som Gran viser til, ventetiden for behandling i spesialisthelsetjenesten, bruk av antidepressiva og uførestatistikken gir grunnlag nok for å fastslå dette. Vi ønsker alle penere tall å vise til. Folkehelseinstituttet (FHI) og Gran bidrar imidlertid til sykeliggjøring når de bruker 28 prosent «ulykkelige, triste eller deprimerte» ungdommer som bakgrunnstall for forståelse av utviklingen av psykiske vansker i Norge.
FHIs «Ungdata»-undersøkelse kaster lite lys over mekanismene bak denne utviklingen. Den konstaterer en økning i opplevde negative følelser hos ungdom over tid, men gir ikke grunnlag for å konkludere om noen reell psykisk helsetilstand i befolkningen eller andel med psykiske vansker. Det å ha en negativ følelse, er ikke ensbetydende med å ha et problem. Når det likevel presenteres som en slags epidemisk folkesykdom å i løpet av siste uke ha opplevd ensomhet, tristhet, stress eller høye krav, er det intet mindre enn naturlig at ungdommen får inntrykk av at vi helst ikke bør ha slike følelser. Å skylde på negative følelser blir mer, ikke mindre, legitimt ved å (mis)bruke FHIs tall på denne måten. Er det dette ungdommen trenger å laere?
I mangel av bedre tallmateriale i et komplekst felt filosoferer Gran seg fram til at uskyldige og oppmuntrende ord fra velmenende foreldre og nettverk, integreres i ungdomsgenerasjonen som et indre press. Forutsetning for en slik fortolkning er at ungdom tar utsagn som «følg drømmene dine» dithen at man er «sin egen ulykkes smed» hvis man ikke lykkes, og i tillegg har et helt individuelt ansvar for å opprettholde egen mestringsfølelse.
Ikke nytt
Det er ingen grunn til å betvile at foreldregenerasjonen har gjort sine feil, men den største av dem er neppe å oppmuntre barna sine til å utnytte potensialet sitt. Psykisk helse består ikke av fravaer av problemer, men av evner og ressurser til å håndtere det som måtte dukke opp. Dette er ikke noe nytt. Opplevelsen av mestring er pr. definisjon individuell, men har likevel svaert lite med individualisme å gjøre. Utfordringen har eksistert til alle tider i forskjellige former, men samfunnet kan ha beveget seg bort fra en kollektiv innsats for å gjøre hverandre gode. Her er det ikke bare ordene vi bruker, men en generell hedonistisk flukt fra ubehag, fremelsking av rasjonalitet fremfor emosjonalitet, og manglende evne og/eller vilje til å lytte til og forstå generasjonen etter oss, som også kan gi dårlige verktøy for håndtering av fremtidens utfordringer.
Det å ha flere friheter med en kostnad av å bli stilt større krav til som individ, kan vaere utfordrende, men det betyr ikke at det er galt. Ei heller betyr det at endrede krav til individuell tilpasning kan beskyldes for å vaere årsak til økt forekomst av psykisk uhelse.
Veien byr på utfordringer
Det er et gyldig resonnement at kjente risikofaktorer ikke forklarer at 42 prosent av ungdom (av og til) synes hverdagen er et slit. Men det er også mulig å forkaste premisset om at det er dette tallet vi trenger å forklare for å komme fram til mer effektive tiltak. Drøm videre, uten forbehold, og våg å gjøre en innsats for å nå individuelle ambisjoner. Det tjener også fellesskapet. Langt viktigere er det å ikke la seg overraske av at veien til målet byr på utfordringer og vanskelige følelser.