Glimt av himmel og evighet
UTSTILLING: Melberg og Aanestad får ros for sin egen kunst. Men resten av utstillingen de har kuratert, er svakere, mener Trond Borgen.
Kunsthall Stavanger:
FRAIL MIGHTY, Prosjektrom Normanns med sju kunstnere. T.o.m. 16. desember.
I Kunsthall Stavanger slipper de nå til et av byens kunstnerstyrte visningssteder, Prosjektrom Normanns. Selv om Normanns var en nyskaping for få år siden, går røttene langt tilbake. Den organiserte kunstnerdrevne kunstformidlingen strekker seg mer enn 60 år tilbake i Stavanger, til et gammelt, knirkende hus i Urgaten i 1966, da medlemmene i kunstnernes egen forening startet det første kunstnerstyrte galleriet utenfor Oslo.
Etter hvert vokste virksomheten og ble til Rogaland kunstsenter på Nytorget, fortsatt med kunstnerstyrt formidling som del av virksomheten. Men nede i kunstsenterets kjeller har det de siste fem årene yrt og gjaeret, for her har yngre krefter skapt Studio 17, et kunstner- og entusiasmedrevet visningssted for ny kunst, ofte ut fra spontane og raske avgjørelser. Et kontrapunkt til det som foregår lenger opp i etasjene. Jubileumsutstillingen er nettopp avsluttet: de tre initiativtakerne, Kaja Cxzy Andersen, Line Anda Dalmar og Gunhild Moe laget en upretensiøs, leken utstilling i det lille lokalet. Over i løpet av en helg.
I mellomtiden har vi sett flere av sorten; små, uavhengige kunstnerstyrte gallerier har kommet og gått: Molitrix, 21 kvm, Nordisk Kunst Plattform på Brusand. Normanns startet i en gammel fabrikk, flyttet så til et visningssted perfekt for mindre separatutstillinger, noe driverne, Elin Melberg og Margrethe Aanestad, har visst å utnytte til fulle. Hver gang jeg har besøkt Normanns, er utstillingsrommet forvandlet til noe annet, og nesten alltid går jeg beriket derfra.
Balansegang
Flere ting skjer når de to nå er invitert til å lage utstilling i kunsthallen. For det første en institusjonalisering av deres frie virksomhet, for det andre fire saler å forholde seg til, og for det tredje en balansegang mellom hver sin separatutstilling og et slags tematisk gruppeshow. Man kan lett få halte bein av sånt.
Begge har ivaretatt egne interesser godt: Melbergs mosaikktegninger – rytmiske fargeflekker – skaper enhet rundt den store installasjonen «Nothing behind me, everything ahead of me», tre mosaikkvegger som omslutter et stort golvspeil. Jeg forvirres av den uklare grensen mellom vegg og golv – og den jeg egentlig ser i speilbildet mitt er Narcissus fra den greske myten. Men jeg ser også noe annet: skyer og blå himmel speiler seg, gjennom takvinduene, i Melbergs installasjon. Jeg får et glimt av himmelen, som i en dyp brønn. Ute av rekkevidde, likevel der.
Aanestads sal er velbalansert, med kunstverk tydeligere påvirket av ulike sider i modernismens store laerebok. Hun utvider det eksistensielle perspektivet fra Melbergs sal, bl.a. med en stor, mørk sirkel, «Eternal» VI i pastellstift, som en melankoliens sorte sol som dominerer rommet, og som, på ett vis, viser oss evighetens utstrekning. Hun setter granittsirkelens og marmorbasens urokkelige soliditet («The place») opp mot akryltegningers flyktige spill, og hun balanserer ulike marmorfragmenter («The Nature Collection») som for å vise at også dette solide materialet har sin sårbarhet, sin mulighet for kollaps.
Faller fra hverandre
Kanskje har de brukt for mye tid på egne utstillinger, for når de kuraterer en gruppeutstilling med den samme eksistensielle tematikken i de to øvrige salene, faller det hele fra hverandre. Visst er det interessant å se Nathlie Provostys små «Icons», malt på linlerret og aluminiumspanel, som en kommentar til det modernistiske maleriets ikoniske status, en utopi ikke lenger innen rekkevidde. Men Vibeke Tandbergs bruk av masker i samme sal river teppet under Provostys skjøre sårbarhet. Mattias Härenstams video av et langtrukkent, stivnet smil er mer en gimmick som punkterer utstillingen, så kunsten i samme rom, DK Dolvens kroppsnaere «horizontal painting» og Ane Graffs to store tekstilarbeider som ser ut som forlatte menneskehylstre, ikke får komme til sin rett.
Jeg savner et helhetlig grep, en bedre integrering av kuratorenes egne arbeider i den totale utstillingen, konseptuelt og praktisk. Jeg kan ikke la vaere å tenke på den sterkeste utstillingsmanifestasjonen av kunstnerstyrt formidling noen gang vist i byen: «Double Exposure Gallery» skapt av Marit Aanestad, Susanne Christensen, Helle Mellemstrand og Kirsti Prøis i Rogaland Kunstnersenter i forbindelse med ICOM-konferansen 1995. Fire kunstnere stilte ut kunstnernes arbeidsvilkår omformet dels til en rominstallasjon, dels til en konseptuell bearbeiding av idé og prosess. Et eksempel på helhetlig tenking, et eksempel til etterfølgelse.