De vanskelige tallene i psykiatrien

GJESTEKOMMENTAR: Antall isolasjonsvedtak innen psykisk helsevern forteller oss fint lite.

Tidlig en vårmorgen for rundt ti år siden ankommer sivilt politi til klinikk psykisk helsevern for barn og unge ved Stavanger Universitetssykehus med en søkkvåt jente på 16 år. De har plukket henne opp langs togskinnene i naerheten av barnevernsinstitusjonen hun bor på. Før det har hun vaert på svømmetur med alle klaerne på.

Hun tas imot, og følges noen trapper opp til barneavdelingen. Hun blir snakket med av vennlige stemmer, og hun får skifte til tørre klaer. Flere unge vandrer hvileløst i gangene. Innimellom ropes det. Avdelingen er tydelig overfylt og underbemannet.

En ung mann forsøker å snakke med jenta inne på et samtalerom. Han er uheldig og sier alle de gale tingene. Jenta føler seg ikke forstått. Hun blir sint. Hun spytter. Så reiser hun seg opp og kaster stolen sin mot mannen.

Hun lukkes inne på et rom for at hun skal få roe seg ned. Gulvet og veggene er dekket av myke matter helt opp til taket. Et lite vindu høyt på veggen med gitter foran kaster en stripe med vårlys inn på rommet. Der blir hun sittende. Det er et vindu i døren. Innimellom ser personalet på henne gjennom vinduet. Hun er rolig, men hun snakkes ikke med, og hun slipper ikke ut. Hun er ikke sikker på hvor lenge hun blir sittende, men det kan vaere snakk om opp mot et døgn. Deretter fraktes hun videre til en voksenavdeling på Jaeren. Barne- og ungdomspsykiatrisk har ikke plass til henne.

Mange slike historier

Denne historien er sann. Den har aldri vaert fortalt til en kontrollkommisjon. Det er første gang den er på trykk i noen avis. Historien er ti år gammel, og kvinnen som har fortalt den, er i dag både mamma og heltidsstudent. Hun har klart seg bra selv om hun har hatt en oppvekst som hun helst skulle klart seg foruten. Hun sier selv at hennes beste og tryggeste hjelpere for ti år siden verken var barnevernet eller psykisk helsevern. Det var politiet. Det var også politiet som oftest tok kontakt, som fulgte opp og som hadde tid og kunnskap nok til å klare å snakke med henne.

Personen jeg har videreformidlet historien til, er ikke den berømte «Glassjenta». Det er likevel ikke rart om du føler du har hørt historien før. Den er nemlig svaert langt fra unik. Den har blitt fortalt meg mange ganger, av mange ulike personer. Noe av det de har til felles, er at de ikke har opplevd det som naturlig å kontakte journalister eller klage til noen kontrollkommisjon.

De mange isolasjonsvedtakene

I løpet av 2017 ble det gjort 74 isolasjonsvedtak i barne- og ungdomspsykiatrien ved Stavanger universitetssjukehus (SUS). «Til sammenligning var dette tallet fem eller mindre de to foregående årene. Til og med juli i år er antallet 6», oppgir Stavanger Aftenblad den 10. oktober i år.

Problemet med disse tallene er ikke at måten Stavanger Aftenblad fremstiller dem på «svartmaler psykiatrien», slik overlege Tor K. Larsen skriver i Aftenbladet den 22. oktober. Problemet med disse tallene er heller at de, nesten uavhengig av hvordan de fremstilles, ikke er saerlig gode beskrivelser av pasientenes virkelighet.

Et isolasjonsvedtak kan bety at en svaert syk og rasende person oppfører seg på en måte som gjør at godt opplaert og kompetent personale vurderer det som viktig og riktig å sørge for at personen får vaere for seg selv en liten stund. Et isolasjonsvedtak kan imidlertid også bety at underbemannet, stresset og ufaglaert personell har oppført seg på måter som har ført til en eskalerende konflikt, og at man til slutt ikke ser annen løsning enn å fjerne pasienten fra situasjonen.

Det tallene ikke forteller

Med tanke på at enkelte pasienter kan vaere i en såpass dårlig forfatning at de utløser svaert mange isolasjonsvedtak, uavhengig av hvor dyktig personalet gjør jobben sin, gir verken antall isolasjonsvedtak eller variasjon i antall isolasjonsvedtak oss noe saerlig nyttig informasjon. Det samme gjelder økningen i antall tilfeller av vold mot personalet, som også ble omtalt i Aftenbladet den 10. oktober. Er det pasientene som er sykere enn før, personalsituasjonen som er dårligere, noe annet, eller kanskje helt tilfeldig variasjon? Tallene i seg selv gir oss ingen pekepinn på det.

Det som kunne gitt oss en pekepinn på om pasientene behandles på en forsvarlig måte, er pasientjournalene. Da er det langt mer interessant at Fylkesmannen har avdekket svaert mangelfull journalføring i forbindelse med isolasjonsvedtak (Aftenbladet 4. mars 2018). Det er nemlig et tegn på en tydelig og alvorlig kompetansemangel hos personalet, noe som helt klart kan ha innvirkning på hvor mye unødig maktbruk som forekommer.

Hvorvidt denne kompetansemangelen rent faktisk har ført til unødvendig og skadelig maktbruk overfor pasientene, er det ikke mulig å konkludere med. Men det kan i hvert fall ikke utelukkes før journalføringen blir bedre.