Sandnes kommune må ordne opp
BARNEVERN: Sandnes kommune og lokalsamfunnet kan ikke vaere bekjent av barnevernssaken til Mona
Anita Espedal og hennes søsken uten å gjøre opp for seg.
NRKs Brennpunkt-program, «En søsters kamp», hvor den mye omtalte barnevernsaken i Sandnes ble rullet ut 7. november, var ingen hyggelig opplevelse. For Sandnes kommune må det vaere direkte flaut. Det er ikke en kommune som skal ta vare på sine innbyggere, verdig.
Barnevernet i kommunen synes å ha sviktet totalt i forhold til denne familien. På tross av bekymringsmeldinger fra flere hold: Skole, barnehage, naboer og besteforeldre, ble det ikke tatt tak i saken og satt inn tiltak. Juling med balltre var dagligdags i «familien», og barna gikk ofte sultne, ja de måtte visst tigge etter mat hos naboer når foreldrene var bortreist. Til slutt rømte de til sine besteforeldre langs jernbanelinja til Hinna. Hvordan går det an for barnevernet å overse så klare signaler på at noe var riv ruskende galt? Alle lamper lyste jo.
Imponerende
Tilbake står en barne- og ungdomsflokk uten utdannelse, og de fleste er etter hva jeg forstår heller ikke i arbeid. Den eldste jenta, Mona, har tydelige fysiske skader på hørsels- og taleevne som følge av den behandlingen hun fikk. Det er direkte imponerende å se hvordan den jenta har stått på for å vinne sin rett. En viss erstatning har hun også fått. Nå vil hun hjelpe sine søsken.
For å få erstatning i saker som dette, må den som er utsatt for overgrepet eller mishandlingen, altså barnet, stevne kommunen for retten. Barnet har også bevisbyrden for at det foreligger en skade som betinger erstatning. Barnet er her selvsagt den svake part, og vil ikke ha ressurser til å føre sak mot kommunen. I hvert fall to av søsknene kunne tenkt seg å få prøvet sin sak rettslig, men risikerer å bli stående med en regning til advokater, saksomkostninger etc. på kr 300.000-400.000,-, så det utelukker seg selv.
Denne saken bør tas ut av rettsystemet for å finne en minnelig løsning. Jeg mener kommunen bør legge all prestisje tilside og innrømme at her er det gjort en tabbe, en stor tabbe. Alle paragrafer og paragraf-rytteri må legges til side. De barna det gjelder, bør få en billighetserstatning fra kommunen, dvs. erstatning for tort og svie for hva de er blitt utsatt for, og som kommunen kunne forhindret.
Raust opplegg
Hvilken erstatning bør gis? Det er et vanskelig spørsmål. Hvilken verdi har en tapt barndom- og ungdomstid, og det å bli stående utenfor arbeidslivet i voksen alder? Kommunen bør vaere ydmyk gå i seg selv. Man bør komme opp med et raust opplegg, hvor det gis en rimelig kompensasjon. Sandnes kommune og lokalsamfunnet kan ikke vaere bekjent av denne saken uten å gjøre opp for seg. Å ikke ta vare på de svakeste i samfunnet, våre barn, er en fallitterklaering, kort og godt!