Hunder i kosmos
BOK: Forsøk på å skape et verdig liv i en kaotisk og desillusjonert postkommunistisk virkelighet.
Serhij Zjadan: Mesopotamia. Roman. Oversatt av Dagfinn Foldøy. 350 sider. Pax.
Prisbelønte Serhij Zjadan (f. 1974) regnes som en av Ukrainas betydeligste forfattere, en moderne Gogol eller Bulgakov. Han er romanforfatter, poet, politisk aktivist, har oversatt Bukowski og er vokalist i bandet «Hunder i kosmos», som samlet antakelig gir en pekepinn på hva det går i.
Tematisk kretser forfatterskapet rundt den ukrainske postkommunistiske hverdag, vekslende mellom vemod og håp. Stilistisk er tekstene som ømme sleggeslag, en blanding av punk, pryl og poesi, fulle av referanser til ungdomskulturen, uten nostalgi, og med antihelter som befinner seg nederst på stigen i subkulturen, som regel på jakt etter lettjente penger og billig rus.
Tilsvarende elementer gjenfinnes i det saerpregede, tvedelte romanverket «Mesopotamia», som bl.a. skildrer umodne menns kjedsomhet i denne rusog voldskulturen. Det historiske Mesopotamia, laerte vi i o-fagstimene, omfattet området mellom Eufrat og Tigris, og navnet betyr ganske enkelt «landet mellom to elver». I Zjadans barske univers dreier det seg om elvene Dnepr og Donest, med Ukrainas nest største by Kharkiv i rollen som Babylon.
Innledningsvis siteres det da også fra «Sumerernes sanne historie»: «Kvinnene var ømme og ukuelige.» Det samme må vel også kunne sies om romanpersonene vi møter i første del, «Historier og biografier», som består av ni innbyrdes sammenhengende fortellinger, der hendelsene til dels overlapper og flere av personene synes å kjenne eller i hvert fall ha møtt hverandre før, med kryssende skjebner og sammenfallende håp og drømmer.
De fleste fortellingene finner sted i Kharkiv, og forfatteren beskriver sin hjemby og menneskene som bor i den med kjaerlighet og innlevelse: Boligene, kjellerne, portrommene, torgene, bakgatene. Det handler om den første generasjon av uavhengige ukrainere etter jernteppets fall, om brustne illusjoner, kapitalismens inntog, et vedvarende kulturelt bombardement fra Vesten, og om alltid å befinne seg på feil sted til feil tid.
Oversetter Dagfinn Foldøy har gjort en god jobb med å bevare rytmen og energien fra originalmanuset. Selv om flere av fortellingene foregår i bryllup, bursdager og begravelser, innenfor kollektivet og fellesskapet, dreier dette seg først og fremst om ensomme enkeltmennesker som leter etter en mening med livet og mer eller mindre mot alle odds forsøker å stable et noenlunde verdig og anstendig liv på beina.
Men i likhet med sumerernes kvinner, sitter heller ikke Zjadans personer der og depper, selv om de ofte mislykkes, til tross for beskjedne ambisjoner. Bob har f.eks. en drøm om å skape seg et liv i Amerika, men feiler. Foma ønsker seg en kjaereste, men roter seg borti en tidligere gledespike som bringer ham flere bekymringer enn gleder. For Matvij stanset tiden da han for ti år siden avsluttet studiene ved universitetet «og forsøkte å se verden med voksne øyne»; nå skremmer han kvinnene med dårlige vaner og søvnløshet. Og Jura er helt uten familie, og frister en trøstesløs tilvaerelse i en sykestue.
Romanens andre del, som består av rundt tretti dikt og har tittelen «Presiseringer og generaliseringer», er et slags poetisk postludium eller en lyrisk kommentar til fortellingene i første del. Så kan man kanskje holde det mot forfatteren at de ni fortellingene ikke egentlig utgjør en konsistent roman i streng forstand, og at fortellingene heller ikke henger tilstrekkelig godt sammen med diktene i romanens andre del, og kanskje kan man også innimellom ergre seg litt over dikterisk patos og en noe unyansert fremstilling av nokså alvorlige emner. Men la gå med det. Dette er etter alle målestokker storartet lesning.