Sjelens klagekor

Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt? Tårer er mitt brød dag og natt. Hele dagen spør de meg: «Hvor er din

Gud?» (Salmene 42, 3-4)

Snakker du av og til om deg selv i tredje person? Det har mennesker gjort til alle tider. I Salmenes bok dukker uttrykket ”min sjel” opp. Sånn umiddelbart kan det å omtale seg selv i tredje person vaere uttrykk for noe upersonlig, som om man holder seg selv på armlengdes avstand. Jeg har kommet til at det like gjerne kan vaere det motsatte. Det er å ta seg selv på alvor. Det er å omtale seg selv med verdighet og selvrespekt. Jeg er en levende sjel, skapt i Guds bilde med min kropp, med mine følelser, mine tanker, med min vilje. Her er jeg, Gud!

Dette mennesket som roper til Gud i Salme 42 har det tungt. Tårer er hennes brød dag og natt. Kanskje er det sorg. Kanskje er det fysisk eller psykisk sykdom. Kanskje utbrenthet. Men så er det disse andre som spotter henne. Er det ondsinnede naboer som gleder seg over andres ulykke? Er det mennesker som vil føre bevis for at Gud ikke finnes? Jeg for min del tenker at dette er alle de stemmene som utgjør klagekoret i mitt sjelsliv. De kommer kanskje til meg som impulser utenfra, fra nyhetsbildet eller hverdagens utfordringer, men de henter naering fra noe mørkt og trist dypt inni meg.

Salmen skal snart spenne opp et større lerret enn mine tanker og følelser kan tilby meg: Guds virkelighet der håpet er forankret utenfor meg selv.