Staten og familien er ikke nok – likestilling også opp til arbeidslivet
KRONIKK: Når arbeidsplassen tar konkrete grep for likestilling og tilrettelegging for gravide, gir det resultater.
Kristin Skogen Lund skriver i en kronikk på nettsiden Kilden kjønnsforskning.no at norsk kjønnsforskning gir arbeidslivet verdifull kunnskap. Det er positivt at lederen i NHO – og nå snart i Schibsted – interesserer seg for kjønnsforskning. Rådene Skogen Lund formulerer for arbeidslivet, inspirerer til en kommentar.
Karrierelogikkens spilleregler
Kronikken fremhever blant annet Sigtona Halrynjos doktorgradsavhandling fra 2010, «Mødre og fedre i møte med karrierelogikkens spilleregler». Dette arbeidet viser, ifølge Skogen Lund, at tilretteleggingslogikken som gravide og nybakte mødre blir møtt med, i realiteten er å gjøre kvinnene en bjørnetjeneste. Overdreven tilrettelegging og skjerming kan føre til karrierestagnasjon og tap av motivasjon.
«Vi i NHO oppfordrer nå våre bedrifter til å vaere ekstra oppmerksomme på sine kvinnelige ansatte i de viktige 30-årene, fasen i livet hvor «alt» skal skje samtidig. Klarer bedriftene å gi kvinner oppgaver å vokse på i disse viktige årene, i stedet for automatisk å skru ned tempoet for dem, legges grunnlaget for spennende karrierer i årene etterpå», skriver NHO-lederen.
Miste plassen på A-laget
Å ha oppgaver å vokse på er alltid viktig, men sammenhengen oppgavene står i er også vesentlig. Halrynjos analyse viser for eksempel dette: Kvinnene som hadde erfart at de ble ansett å vaere på A-laget, opplevde allerede under graviditeten at de gradvis ble utelukket fra Alaget, fra spennende nye oppgaver og kontakt med viktige klienter. Dette skjedde uten at tiltakene på forhånd ble tatt opp med dem det gjaldt. Det ble ikke opplevd som god tilrettelegging.
Arbeidslivet må aktivt motvirke tendensen til å ta gravide av A-laget og tendensen til å kommunisere tvetydig om kjønnslikestilling. Tvetydig blir det for eksempel når arbeidsplassen sier at den er for likestilling, men likevel formidler at de regner med at mødrene tar det meste av permisjonen – og deretter straffer dem for å gjøre det. Spørsmålet er om Halrynjos analyse også peker på tvetydig kommunikasjon og manglende tilrettelegging i arbeidslivet.
Samvirket
I en tidligere uttalelse gjør Skogen Lund den svake andelen kvinner i ledelse i Norge til et rent kvinne- og familieanliggende. Mari Teigens kronikk «Glasstaket er ikke borte» (Aftenposten 4.1.2014) kom som svar på dette. Teigen skriver: «Hvorfor skal arbeidslivets spilleregler tas for gitt mens familielivets spilleregler forandres? Her er det jo et samspill. Arbeidslivets frafallsproblematikk må løftes fram som et spørsmål om arbeidslivet.»
Skogens Lunds råd om at arbeidslivet har noe å laere fra kjønnsforskningen, er i denne sammenhengen viktig. Et tilleggsråd er å se naermere – i full bredde – på kunnskap som fins om hvordan arbeid og familie gjensidig påvirker hverandre, og å bruke denne kunnskapen når arbeidslivet skal utvikles videre. Det fins organisasjoner som bruker slik kunnskap, og som erfarer at det er fruktbart. Et eksempel kommer fra Hordaland. Fylket har ansatt en jordmor som rådgiver til hjelp for bedrifter som vil utvikle en god gravidepolitikk. Erfaringen er at når ledelsen i en bedrift snakker om graviditet og arbeidsliv med de ansatte, gir tydelig uttrykk for at gravide er ønsket på jobb og styrker kulturen for inkludering og tilrettelegging, da står de gravide etter kort tid i snitt 10–13 uker lengre i jobb.
Lederne for arbeidslivets hovedsammenslutninger er intervjuet i boken «Ulik likestilling i arbeidslivet» (2016). Disse lederne var samstemte i ønsket om å beholde fedrekvoten (staten). De var også opptatt av at menn og kvinner må dele arbeidet hjemme (familien). Men de sa lite om hva organisasjonene selv (arbeidslivet) kan gjøre for å bedre situasjonen – igjen som om arbeidslivets spilleregler skal tas for gitt.
En anmeldelse av boken hevder at arbeidslivet – tross bokens tittel – mye fremstår som en svart boks. Det trengs at arbeidslivet undersøker den svarte boksen naermere og spør hva innholdet – kvalitetene som kjennetegner arbeidsmiljøet – betyr for ansatte og for organisasjonene selv.
Samspillet
I en tid med både far og mor i arbeid må arbeidslivet utfordres til å gå mer undersøkende inn i forskningen om samspillet mellom familie, stat og arbeidsliv. Når arbeidsorganisasjoner engasjerer seg for å laere mer om den gjensidige påvirkningen mellom disse partene, blir de bedre skodd til å gjøre noe med sin kommunikasjon og sine muligheter for å styrke arbeidsmiljøet. At Skogen Lund oppfordrer bedrifter til å se naermere på sin politikk overfor gravide og nybakte foreldre, er en god giv.
Ingen part i samspillet greier jobben alene. Vi trenger at staten gjennom sine ordninger legger til rette for å kombinere familie og arbeid. Vi trenger at kvinner og menn finner stadig bedre ordninger for å dele arbeidet både ute og hjemme. Og vi trenger at arbeidslivet finner stadig bedre måter å støtte kvinners og menns mulighet for å stå i arbeid og i karriereløp gjennom foreldrepermisjoner og perioden med små barn.
Da trenger vi også at alle parter er åpne for – og nysgjerrige på – hva kjønnsforskning og forskning om den gjensidige påvirkningen mellom arbeid og familie kan laere oss.
Vi trenger at alle parter er åpne for hva kjønnsforskning og forskning om den gjensidige påvirkningen mellom arbeid og familie kan laere oss.