Kunst om fars selvmord

UTSTILLING: Faren tok livet av seg. Nå har sønnen rekonstruert hendelsen – og filmet det hele på kjølig avstand. Smerten ligger i alt det vi ikke får se, skriver vår imponerte anmelder.

Prosjektrom Normanns: Mathias Härenstam – A scene from Reconstruction. Kortfilm. Til 9. desember.

Mathias Härenstams konseptuelle kortfilm plasserer seg et sted i krysningsfeltet mellom film og videokunst. Gjennom at kunstneren har gitt den et narrativt format, og ikke en vilkårlig utforming, lar den ikke publikum komme og gå, slik man ellers gjerne gjør i et kunstgalleri. Snarere forutsetter det en tilstedevaerelse gjennom de 21 minuttene filmen varer. Og det er 21 tøffe minutter, som fanger, konfronterer og utfordrer.

Blindgate

Filmen er et sterkt personlig verk, og omhandler det tabubelagte temaet selvmord, med utgangspunkt i Härenstams egen fars selvmord. Gjennom de involvertes skildringer, nødsamtalen, politirapporten og utrykningspersonellets logg har kunstneren gjennomarbeidet og tatt eierskap av de første minuttene etter at hans mor kom hjem for å oppdage at hennes ektemann, kunstnerens far, har tatt sitt eget liv i familiens hjem.

Scenen vi blir vitne til finner sted innerst i en blindgate i et idyllisk nabolag i en svensk forstad. På hver side av gaten, med nyklippede plener, velfriserte hekker og prydbusker, ligger husene sirlig på rekke og rad. På noen av husveggene henger det svenske flagget, lett vaiende i brisen. Det har regnet, men nå sprekker skydekket opp og solen titter frem. Fuglesang understreker idyllen og en aura av tilfredshet og vellykkethet ligger over nabolaget.

En bil kommer kjørende rolig mot oss, den parkerer i innkjørselen ved det siste huset i rekken, slik den antageligvis har gjort daglig og til samme tid i lang tid. En mann stiger sakte ut av bilen før han med langsomme skritt går de få metrene opp til huset og forsvinner bak inngangsdøren.

Kameraet vi observerer gatebildet gjennom, lar oss ikke følge etter. Det er montert høyt, i enden av gaten, og på en avstand som gir oss overblikk og på samme tid trygg distanse til det som utspiller seg. Utsnittet er statisk og endrer seg aldri. Som sitter vi bak gardinen og kikker ned på nabolaget som en nysgjerrig, geskjeftig nabo. Det gir det hele en opplevelse av noe ufint, at man tar seg til rette i andres tragedie.

Tragedie bak dører

For det er en tragedie som snart utspiller seg. En kvinne parkerer kort tid senere sin bil i samme gårdsrom. Smilende utveksler hun noen hyggelige høflighetsfraser med en nabo over postkassen. En bemerkning om det vakre vaeret, et takk for sist, en hekksaks skal lånes bort for trimming av en hekk. Så forsvinner også hun inn bak ytterdøren og gaten ligger igjen døsig og stille.

Stillheten brytes av et hjerteskjaerende skrik før kvinnen kommer løpende ut av huset og blir møtt av den samme naboen. Gjennom filmens eneste dialog får vi bruddstykker av hva kvinnen har opplevd. Vi får høre at noe har skjedd med Rolf, om noe på loftet. Naboens hustru kommer til og den agiterte kvinnen blir tatt hånd om før hun på ny forsvinner, nå bak naboens ytterdør.

Vi blir vitne til at ambulansepersonell kommer til, så politi. Vi ser utrykningspersonellet forsvinne inn bak døren. Vi ser en båre hentes, så en stor avbitertang. For hver gang døren lukkes blir vi overlatt til selv å fylle inn detaljene og selv danne oss et bilde på hva som utspiller seg der inne. Det er et sterkt grep å overlate det utfyllende narrativ til publikum. Det er i disse private rommene frembragt av fravaeret av informasjon, og i mindre grad de skildrede scenene på gaten, at det virkelige dramaet utspilles.

Man oppnår en personlig naerhet til skildringene, forsterket gjennom at den må baseres på våre egne erfaringer, fra egne liv.

Härenstams verk er på mange måter et ubehagelig verk, men dets innhold presenteres ikkekonfronterende og med en kjølig distanse. Det er vi, publikum som tilfører smerten. Det er vi, som med Per Pettersons ord, som selv bestemmer hvor vondt det skal gjøre.