Harry Potter-avlegger på tomgang
FILM: Den nye «Fabeldyr»-filmen er ikke i naerheten av å vekke magien fra «Harry Potter»-filmene til live igjen.
Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser
Sjanger: Eventyr/familiefilm/ fantasy. Skuespillere: Eddie Redmayne, Johnny Depp, Katherine Waterston, Zoë Kravitz. Regi: David Yates England/USA, 2018 Aldersgrense: 12 år
Det er så mye som ikke fungerer i den andre filmen i «Fabeldyr»-serien at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Dette er altså nummer to i en serie filmer fra «Harry Potter»-skaper J. K. Rowling, hvor handlingen foregår mellomkrigstiden. Flere av figurene som dukker opp er kjent fra Potter-bøkene (film nummer én låner navn fra en laerebok på trollmannskolen Hogwarts), og kjernen i handlingen er også her, grovt oppsummert, kampen mellom gode og onde trollmenn og mellom ulike syn på kontakt med ikke-magiske mennesker. Det kunne for så vidt vaert et artig konsept, og det finnes mange eksempler på at slike forløpere som dette fungerer riktig godt. Men her buklander dessverre manusforfatter Rowling og regissør David Yates grundig. Det er det flere grunner til.
Retningsløst
De som så den første filmen om den trivelige fabeldyr-entusiasten Newt Scamander husker kanskje at den onde trollmannen Gellert Grindelwald (Johnny Depp) ble tatt til fange i slutten av filmen, og Depp-fansen ble antakelig kjempeskuffet over hvor få sekunder skuespilleren medvirket. Den nye filmen er derimot Grindelwalds film, i hvert fall om man skulle dømme ut fra tittelen. Men så blir den ikke det. Den blir heller ikke Newt Scamanders film. Eller filmen til en av de andre sentrale figurene. Den ikke bare mangler en hovedperson og en hovedhandling, den har gitt seg i kast med et slags demokratisk alle skal få-eksperiment som gjør at handlingen blir fullstendig retningsløs og rotete. Noe som for så vidt kunne fungert i en annen type film, men ikke i en som forsøker seg på en tradisjonell spenningsoppbygging med et dramatisk klimaks på slutten.
Her er det altfor mange handlingstråder som skal følges, og som publikummer spør man stadig seg selv: Hvem er dette? Hvorfor skal jeg bry meg om hva som skjer med vedkommende? Det er stort sett ikke lett å få svar på noen av delene.
Dumledore i ung versjon Filmen er heldigvis ikke uten lyspunkter. Jude Law er glimrende som en ung Dumbledore, og de sentrale figurene fra forrige film har sin sjarm intakt. Scenene fra Hogwarts og Paris klarer i enkelte glimt å vekke til live noe av den saeregne stemningen fra Potter-filmene, men ikke på noen varig måte. En annen ting som må anføres er at denne filmen vanskelig kan stå på egne bein, men er avhengig av at seeren har en forholdsvis inngående kjennskap til det potterske univers og alle dets bipersoner. Men selv da er det vanskelig å forstå hvilken relevans alle de ulike handlingstrådene har for den overordnede historien, hvis tematikk er viktig og god, på samme måte som i Potter-filmene. Ikke minst derfor er det synd at muligheten til å skape et solid bakteppe for magikernes interne strid skusles bort på denne måten.