Å lytte til min sjel

«Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel, hvorfor er du urolig?» (Salmene 42,6)

Snakker du med deg selv? Det har mennesker gjort til alle tider. I Salme 42 og 43 gjentas spørsmålet ovenfor tre ganger. Det betyr at det er viktig. Når vårt indre menneske viser tegn på tristhet eller uro, kan en lettvint strategi vaere å legge lokk på disse følelsene.

Noen kaster seg ut i aktiviteter og holder seg travle, skyver det vonde unna, forsøker å glemme. Det å vaere stille og dvele ved egne følelser blir for truende. Men følelsene gir oss viktig informasjon. Noe er ute av balanse. Å fortrenge dem og ikke lytte til hva de har å si, kan gjøre vondt verre. Etter hvert kan kroppen bli nødt til å uttrykke smertene vår bevissthet ikke ville lytte til. Smerter i sjelen (psyken) blandes med fysiske smerter.

Derfor ligger det eldgammel visdom i å stille sin sjel omsorgsfulle spørsmål og ta seg tid til å vente på svaret. I Salme 42 skjer dette som en naturlig del av samtalen med Gud. Følelsene våre er viktige varsellamper, selv om selve informasjonen kan vaere upresis. Å stole blindt på følelsene kan vaere like uklokt som å undertrykke dem. Dette plagede mennesket lytter derfor både innover og oppover:

«Jeg er tynget av sorg, derfor går min tanke til deg… Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg. Herren sender sin godhet om dagen, sangen hans er hos meg om natten, en bønn til mitt livs Gud».(Salmene 42, 7-8).