Politikerne må lytte til laererens behov
SKOLEPOLITIKK: Laereren ønsker seg vilkår som gjør det mulig å utføre jobben for å nå målsettingene om best mulig sosial- og faglig laering for alle elevene, og vilkår som gjør det mulig å oppfylle skolens brede formål.
Etter Kåkånomics’ paneldebatt «Bryr politikerne seg egentlig om skoleforskning?», skrev Jørg Arne Jørgensens innlegget «Laereren som forrykt kirurg», som stod på trykk i Aftenbladet 10. november.
I innlegget maner han til respekt for laerernes «tause, innforståtte kunnskap» og erfaringsbase. Sigrun K. Ertesvåg, som deltok i panelet sammen med Trond Giske, Kristin Clemet og samfunnsøkonomen Mari Rege fra UiS, svarer laereren med sitt innlegg «Eg har ikkje møtt ein einaste forrykt laerar». Svaret til Ertesvåg løfter frem en bekymring for at skolen som organisasjon ikke vender seg mot forskning for å utvikle praksis. Kilden til Jørgensens harme er imidlertid Ertesvågs analogi mellom laereren og kirurgen: «Sett at jeg har blindtarmbetennelse og går til en kirurg. Ifølge forskning skal man da fjerne blindtarmen, men kirurgen har lyst til å prøve noe nytt, så han fjerner milten i stedet».
Tiltar ikke latterliggjøringen? Utsagnet ble oppfattet som en latterliggjøring av laererens metodevalg, som om det styres etter innfallsmetoden, og det ble oppfattet som en kritikk av laererens handlingsrom til å utøve et profesjonelt skjønn. Og selv om Ertesvåg i ettertid argumenterer for at denne illustrasjonen ikke rettet seg mot laereren, men skolen som organisasjon, så er det fristende å spørre om ikke kritikken og latterliggjøringen da tiltar?
Ertesvåg avslutter med at forskerne vil fortsette med å løfte frem betydningen til utdanningsforskning. Intensjonene hennes er gode. Hun vil at både laerere og elever skal få en bedre hverdag. Hun ønsker å styrke laeringsutbyttet til elevene. Hun vil redusere tallet på skolevegrere eller dem som gruer seg for å gå på skolen. Og hun vil snakke om forskningens betydning for alt dette med dem som vil lytte, og starter gjerne med politikere som her går foran med et godt eksempel.
Misbrukt Hattie-forskningen Skoleforskningen kan ha god verdi, men er det ikke slik at den samme forskningen har en tendens til å bli brukt politisk, blant annet for å legitimere økonomisk innsparing i skolesektoren? Har ikke mange politikere for eksempel misbrukt Hattie-forskningen til å si at tallet på elever i en gruppe ikke har betydning for elevenes laeringsutbytte? Det er enorme summer å spare på en «forskningsbasert praksis» som utarmer vilkårene for laeringsarbeidet til laerere og elever. Slik feilbruk av forskning bør utdanningsforskerne vaere seg bevisste når de snakker med «dei som vil lytte» og «politikarar som går føre med eit godt døme».
Alle som har fulgt nyhetsbildet den siste tiden, vet at det ikke er garanti mot ulykker til tross for presisjonsinstrumenter nettopp utviklet av hightec-forskning. Når «Helge Ingstad» braser inn i og kolliderer med oljetankeren «TS Sola» lastet med 625.000 fat råolje i kystnaert farvann, så er det ikke fordi det ikke er utviklet manualer for hvordan båten skal opereres. Det er heller ikke fordi det mangler kommandolinjer, eller fordi sjømannskapet ikke var tilstrekkelig kvalifisert. Og det er ikke fordi skipene ikke fulgte seilingsplanene, eller fordi skipene ikke hadde radiokontakt minuttet før kollisjonen er et faktum. Det kan imidlertid se ut som om det skjer fordi skjønnsvurderingen i den aktuelle situasjonen er mangelfull, og at det er for stor tillit til at systemene rundt vil sørge for at manøveren blir god.
Når Jørg Arne Jørgensen avslutter sin gjestekommentar med at «(…) mer tid og ressurser til pedagogisk arbeid og erfaringsdeling i laererkollegiet (kan vaere) en vei å gå», så er det viktig at våre politikere faktisk går foran med et godt eksempel og lytter til laererens behov. Laereren ønsker seg vilkår som gjør det mulig å utføre jobben for å nå målsettingene om best mulig sosial- og faglig laering for alle elevene, og vilkår som gjør det mulig å oppfylle skolens brede formål. I en skole der det legges vekt på å styrke relasjonen mellom laererne og elevene, og der det tilrettelegges for et godt laeringsmiljø, finnes det jordsmonn for utvikling og laering.
Veien å gå
Å utvikle og styrke laererprofesjonen forutsetter imidlertid en mer kritisk fagfelle-tradisjon. Jørgensen fremhever betydningen av erfaringsdeling i laererkollegiet og betydningen av pedagogisk refleksjon i et profesjonelt fellesskap. Her kan laererne også reflektere over relevant forskning og hva den kan bety for skolens og laererens praksis. Dette er veien å gå for å gjøre utdanningsforskningen mer relevant. Dette er veien å gå fra å vaere god til å vaere profesjonell.