En verden i oppløsning
UTSTILLING: Flott malt. Men Lars Elling framstår også som en som jobber hardt i etterligningens tjeneste.
BGE: Lars Elling, maleri. Til og med 9. desember.
Visst er dette flott malt. Feiende flott. Men sannelig er også epigonen i aksjon her, for det er umulig å se Lars Ellings utstilling i BGE-galleriet uten gjennom filteret av den nye Leipzig-skolen med figurative malere. Da framstår Elling i stor grad som en som arbeider hardt i etterligningens tjeneste.
Etter berlinmurens fall eksploderte den nye generasjonens østtyske malere i det vestlige markedet, ledet av Neo Rauch og pushet av dyktige gallerister. Rauch ble raskt gruppert med blant andre Matthias Weischer, Christoph Rückhäberle og David Schnell under merkelappen den nye Leipzig-skolen. De har stått for et figurativt maleri som ofte har den uløselige gåten som det sentrale i motivene. Ikke minst på grunn av sidestillingen av mer eller mindre inkongruente eller uforklarlige elementer som bryter med den rasjonelle fortellingen.
Abstraherende
Elling har sugd opp i sin egen kunst mye av dette; også han gir oss merkelige sammenstillinger, halvkvedede viser – det. er for eksempel umulig å avgjøre hva som er innendørs eller utendørs i maleriene «Det uferdige dansegulvet» og «Veggpryd».
Heller ikke kan det forklares, rasjonelt, hva som foregår i «Den handelsreisende», hvor motivet balanserer mellom det drømmeaktig poetiske og det brutalt voldelige. Men Elling kombinerer sine visuelle gåter med en mer abstraherende stil enn det vi finner hos Rauch. Mens Rauch ofte kopler sine motiver til den tyske politiske og historiske utviklingen, nesten ugjennomtrengelig enigmatisk, maler Elling fram sine mer personlige gåter, men også her ofte med en manglende logisk sammenheng mellom titler og det vi faktisk ser i maleriene.
På ett plan blir dette en internasjonalt trendy kunst, ganske salongfähig – en smak av den store verden der ute, slik noen av de store kanonene maler, nå hentet inn til Norge. Der er likevel mer i Ellings kunst; den lar seg ikke uten videre avfeie.
Jeg ser en god utvikling siden han stilte ut på Hå i 2002, hvor maleriske barndomsminner var framstilt nokså skjematisk, mellom erindring og utvisking, ladet med liksomfølelse og ofte redusert til klisjéer. Det virket den gang som om maleriene hans var et resultat av en grunnleggende kunstnerisk usikkerhet. Den er nå borte, for hos BGE ser jeg både en malerisk sikkerhet og en tydelig styrke i håndteringen av motivene. Det dreier seg altså ikke bare om at Elling etterligner trendy europeisk stil, men også hva han bruker dette til. Og det er her han faktisk taler med egen stemme.
Tilslørt uforklarlighet
Med sin abstraherende stil er det som om han legger et slør over skikkelser og omgivelser i motivene. Menneskene her beveger seg ofte med en dynamisk kraft, uten at vi ser hvorfor eller hvor den kommer fra. At forholdet mellom årsak og virkning er så fravaerende, bidrar sterkt til å gjøre Ellings motiver så gåtefulle. Skikkelsene kan tilsynelatende gå gjennom vegger, falle nedover mot en avgrunn til tross for at de befinner seg på et golv, samle honning i vinden helt uten bikuber eller bier, og forvandle en aggressiv hunds jakt på en jente til en pantomimeforestilling. Vi ser hva som skjer, men likevel ikke, for alt er malt i en oppløsende, abstraherende stil som gjør gåtene umulig helt å få taket på.
Denne slørete uforklarligheten gir hele utstillingen en drømmeaktig atmosfaere. Det er Ellings styrke som kunstner at han makter å heve dette drømmepreget fra det private til et spørsmål om ubehaget i kulturen – hvordan det kulturelle fellesskapet trues av aggresjon og fragmentering. Ellings motiver speiler en opplevelse av verden i oppløsning, en fordamping både av faste holdepunkt og av tydelige historier det er mulig å fastholde. Motivene har nesten alltid et element av det eksistensielt uhellsvangre, og de er skapt med en malerisk styrke som gjør inntrykk. Det er som om han maler en verden som går mot undergangen, ustabil men ennå vakker.
Skikkelsene kan tilsynelatende gå gjennom vegger, falle nedover mot en avgrunn til tross for at de befinner seg på et golv, samle honning i vinden helt uten bikuber eller bier, og forvandle en aggressiv hunds jakt på en jente til en pantomimeforestilling.