En bok å hygge seg med på sure høstkvelder
BOK: Tørrvittig og underholdende fra en kald og krevende antikvariattilvaerelse i Skottland.
Shaun Bythell: En bokhandlers dagbok. Roman. Oversatt av Nina Aspen MNO. 368 sider. Gursli Berg Forlag.
Det sies at bokhandleren Vespasino da Bisticci i Firenze ble så bestyrtet over Gutenbergs oppfinnelse og utsiktene til at bøker ikke lenger skulle skrives for hånd, at han stengte butikken i raseri. Noe slikt kunne muligens også Shaun Bythell ha gjort i ergrelse over Amazon og de store bokkjedene.
«En bokhandlers dagbok», som er skrevet i 2014-2015, da den globale omsetningen av digitalt nedlastet musikk for første gang oversteg omsetningen av cd-plater, inneholder mange slike anekdoter og opplysninger, men er først og fremst et portrett av bokhandleren og hans hverdag.
Bythell forlot sin hjemby Wigtown som 18-åring for å studere i Bristol, og vendte hjem igjen 12 år senere, uten å ha blitt til noe. Året etter kjøpte han The Book Shop, som kanskje kunne ha vaert en fornuftig ting å gjøre dersom det dreide seg om Shakespeare & Co i Paris, men som i en skotsk landsby med i underkant av tusen sjeler, der både meieriet og whiskydestilleriet er nedlagt, må kunne betegnes som galemathias. Men som det sies i epilogen: «Butikken er fortsatt åpen.»
Bythell har etter eget sigende en mor «som avskyr stillhet slik naturen avskyr tomrom» og en far som stort sett er taus fordi han likevel aldri kommer til orde. Bokhandleren i Wigtown har saere, men gode, lojale og uunnvaerlige kolleger, og han skriver overdrevent positive anmeldelser av sin egen bokhandel på TripAdvisor. Han forteller om sjeldne verk og signerte eksemplarer som kommer hans vei, hvordan verdien av bøkene beregnes når han vurderer dødsbo eller oppsøkes av selgere, og om ymse andre mer eller mindre nyttige ting, som for eksempel at «hestekastanjer slipper ut et kjemisk stoff som edderkopper ikke liker». Han er samboer med amerikanske Anna, som er forfatter, og leseren tenker at hva kunne vel passet bedre for en bokhandler. Men da boken tar slutt, er de ikke samboere mer.
Bythell skriver om hvordan kundene kler og ter seg, hva de sier og hva de gjør, hva de spør etter og hva de kjøper. Vi møter blant andre stamkunden Mr. Deacon, som bokhandleren selv etter alle disse årene ikke vet fornavnet på, og «en fast gjest som går under navnet William eller Agnes,» alt etter hvilket humør han eller hun våkner i. Vi møter lyrikeren Alastair, som kjente T.S. Eliot og som hver gang han blir spurt om hva han ønsker å drikke, svarer: «Whisky». Dessverre dør han før boken er omme, så han får aldri gleden av å oppleve at Bladnoch, det sørligste destilleriet i Skottland, gjenopptar produksjonen.
For bokhandleren i Wigtown, som for folk flest, dreier det seg om å få hjulene til å gå rundt, men av en eller annen grunn virker det liksom litt mer edelt og aktverdig når man forsøker å tjene til livets opphold ved å selge brukte bøker. Noen kremmer er Blythell såvisst ikke, men i dag er The Book Shop Skottlands største antikvariat med to kilometer hyller som rommer100.000. I tillegg driver han nettbutikk, The Random Book Club, The Open Book Shop og den lokale litteraturfestivalen, som med tiden har blitt landets nest største.
Dette er vel verken briljant eller blendende, men det er en underholdende og medrivende, sjarmerende og morsom hyllest til alle verdens tradisjonelle bokhandlere, riktig en bok å hygge seg med på sure høstkvelder, og som også kaller på et visst takknemlig vemod med tanke på vår egen bys The Odd Book Shop og dens salige antikvar.
Moralen i historien må vaere at man skal støtte sin lokale bokhandel. Men «En bokhandlers dagbok» er trykket i Litauen, så den lokale Gutenberg er det visst ikke riktig så farlig med.