KrF-krisen er ikke ny
LEDER: Det mest overraskende med KrF-bråket de siste ukene, er at folk overraskes over at det er bråk i KrF.
For KrF-krisen begynte ikke i høst. Den begynte for mange år siden og har ført til valgnederlag etter valgnederlag. Knut Arild Hareides plan ble gang etter gang dømt nord og ned av ekspertene, også de på venstresiden. Nå ser de samme på vinnerlaget fra landsmøtet ut som et sørvestlandsk miniparti godt ute på høyresiden.
De som har kommet med slike påstander, kan få rett. Mest sannsynlig tar de likevel feil. I tirsdagens gjestekommentar i Aftenbladet minnet statsviter Svein Erik Tuastad både om at politiske trender snur, at de snur fort og at partiene har behov for å tekke velgerne med mer enn kjerneverdier.
KrF-debatten handler ikke lenger om politikk eller kjerneverdier, men hvordan dette er pakket inn. De som er uenige i stemmerettsreglene på fylkesårsmøtet til Rogaland, heller mot rød side, de som støtter Ropstads samtaler med Solberg heller mot blå. De som mener Knut Arild Hareide er blitt et politisk geni, er på rød side (og ikke nødvendigvis i KrF), mens de som mener Kjell Ingolf Ropstad er et politisk funn, er på blå side
(og heller ikke de nødvendigvis i KrF).
Engasjementet, saerlig fra dem som står utenfor partiet, er preget av drømmer og ønske om makt.
Makt er politikkens ledestjerne. Derfor snakket Knut Arild Hareide med Jonas Gahr Støre (Ap). Derfor tok Erna Solberg (H) gjerne imot KrFs nestledere til en sonderingsprat. Vi tror ikke hennes spill med abortkortene avgjorde avstemningen på landsmøtet, men avsporingen sperret iallfall for at den andre siden kunne kaste andre fristelser etter KrF.
Ett år er utrolig lenge i politikken. De som gjør det bra nå, kan svikte i neste års valg, mens for eksempel Kristelig Folkeparti kan reise seg. Hvis de ikke gjør det, handler det ikke nødvendigvis om politikken, men om prosessene. Det som begynte som en tilsynelatende fin og verdig prosess, har endt opp som bare rols.
Dette deler alle fløyene ansvar for, men ikke minst må både partiledelse og sekretariat erkjenne at prosessen manglet forankring, den kom på feil tidspunkt, gikk for fort, overvurderte ledelsens gjennomslagskraft og ble drevet ensidig gjennom av klikker der alle medlemmene var enige med hverandre. Det var naivt, på grensen til det rørende, å tro at ingen ville kjempe mot partilederens veivalg.
I motsetning til det siste årets problemer i Ap, er ikke KrF-nedturen preget av de samme personmotsetningene, men tittelen på den neste KrFboken kan fort lånes fra årets Ap-bok: Alle skal ned.