Bredt fokus på prosess

KOMMENTAR: Mange av oss har en jobb som ikke gir noen form for verdi til verken samfunnet eller oss selv.

I sovjetiske fangeleirer ble det eksperimentert med å tvinge fangene til å utføre fullstendig meningsløst arbeid. For eksempel å grave et dypt hull for så å fylle hullet igjen, dag etter dag. Dette arbeidet gjorde at mange av fangene mistet forstanden etter relativt kort tid. Det er et dyptliggende menneskelig behov for å oppleve en slags mening med det vi fyller tida vår med.

En av mine venner satt forleden dag på et møte på jobben, et av disse møtene mange i det moderne arbeidslivet ofte opplever å bli pålagt å delta i. Møtelederen viste fram en powerpoint-presentasjon hvor det sto å lese:

«Effektive endringsprosesser former og omformer gode ideer mens de bygger kapasitet og eierskap blant deltakerne.»

Denne setningen er antakelig skrevet av en såkalt konsulent. En person som befinner seg et eller annet sted mellom dem som bestemmer, og dem som faktisk utfører arbeidsoppgavene i den virksomheten min venn arbeider i.

Det er en temmelig høy grad av sannsynlighet for at forfatteren av denne setningen oppfatter jobben sin som fullstendig meningsløs. Ikke bare på et personlig plan, men meningsløs i den forstand at jobben hans eller hennes ikke tilfører noen form for verdi til samfunnet.

Hver fjerde jobb

Under økonomifestivalen Kåkånomics i Stavanger tidligere i høst deltok den nederlandske økonomen Robert Dur. Sammen med sin kollega Max van Lent publiserte han i mars en studie som viste oppsiktsvekkende tall. 5000 personer fra 47 land deltok i undersøkelsen, som viser at 7 prosent av dem opplever jobben sin som helt meningsløs. Ytterligere 17 prosent er i sterk tvil om jobben deres har noen mening. Altså er nesten 25 prosent av de spurte enten sterk tvil om det de driver med, har noen mening, eller de er helt sikre på at det er meningsløst.

Undersøkelsene som rapporten bygger på, er gjennomført i fire etapper fra 1989 til 2015, og den er forbausende stabil i hvert av årene. Meningsløsheten verken stiger eller synker, den er konstant. Norge ligger sammen med for eksempel Sveits i den lave enden av skalaen, men ganske naer gjennomsnittet. Flest med en følelse av total meningsløshet finner man i land som Polen, Japan og India.

En teori

Undersøkelsen til Dur og van Lent bygger i sin tur på et essay av den amerikanske antropologen David Graeber, skrevet i 2013. Graebers studier, som er mer anekdotiske enn strengt vitenskapelige, antyder at tallet kan vaere enda høyere. Han har nylig utvidet essayet sitt til en bok, «Bullshit Jobs: A Theory».

Ifølge Graeber kan en meningsløs jobb defineres som en jobb der selv vedkommende som utfører den, er klar over at det ikke er behov for den. Hvis jobben, eller den virksomheten jobben er en del av, skulle forsvinne, vil verden enten ikke legge merke til det eller faktisk bli et litt bedre sted.

Graeber viser til undersøkelser som har konkludert med at så mye som fire av ti yrkesaktive i vestlige land mener at det de bruker arbeidsdagene sine på, ikke har noen effekt. Og at de vanligvis har rett.

Hva slags yrker er det Graeber peker på? Mellomledere i store virksomheter. Informasjonsrådgivere. Personalavdelinger. Merkevarebygging. Konsulenter, for eksempel i finansbransjen. Dokumentkontroll. Slike jobber.

Sjansen er temmelig høy for at du som leser dette, eller noen du kjenner godt, har en sånn jobb. Trøsten får vaere at 75 prosent av dere finner en form for mening i det.

Framveksten av potensielt meningsløse jobber er ikke på noen måte begrenset til det private naeringslivet. Helsesektoren og skoleverket fylles også opp. Dette, vil noen si, er en naturlig konsekvens av byråkratiseringen og målstyringen som har inntatt disse sentrale samfunnsoppgavene. Horder av assistenter og mellomledere produserer papirarbeid som gjør at allerede overarbeidede sykepleiere, leger og laerere får enda mindre tid til å undervise eller ta seg av pasienter.

Elitene og resten

Graeber nøyer seg ikke med å konstatere den bedrøvelige tilstanden i det moderne arbeidslivet, han peker også på en mulig sammenheng mellom meningsløse jobber og den stigende polariseringen i samfunnet, inkludert i politikken. Da er det selvsagt på sin plass å minne om at Norge og for eksempel USA er svaert ulike samfunn. Men: Aggresjonen mot «elitene» kan sikkert også bygge på en korrekt oppfattelse av at en liten gruppe har stukket av med de interessante og godt betalte jobbene, mens resten sitter igjen med et valg mellom en meningsløs jobb og en jobb som er nyttig, men elendig betalt. Eller ingen jobb.

Hvis du er bilmekaniker, lagerarbeider, hjelpepleier eller kokk, for å ta noen eksempler, har du en meningsfylt jobb i den forstand at det er en direkte sammenheng mellom det arbeidet du utfører og den nytten arbeidet gir. Bilen starter, pakken når mottakeren, medisinene blir tatt til rett tid, maten blir spist. Men det er også temmelig sikkert at du tjener mindre enn de fleste av dine landsmenn som skriver uforståelige presentasjoner om effektive endringsprosesser.

Det står altså mellom en meningsløs, men relativt godt betalt jobb og en meningsfull, men relativt dårlig betalt jobb. Det er klart det blir mye å gjøre for psykologer og fastleger da.

En liten gruppe har stukket av med de interessante og godt betalte jobbene.