Sår og troverdig tenåringsangst
FILM: «Harajuku» er vond, sår og skjønn film med en fantastisk spilt hovedrolle. Men med litt omprioritering kunne den vaert enda bedre.
Harajuku. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: Eirik Svensson. Manus: Sebastian Torngren Wartin. Skuespillere: Ines Høysaeter Asserson, Nicolai Cleve Broch, Ingrid Olava, Olea J.M. Saeter, Kjaersti Odden Skjeldal. Lengde: 1 time 20 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 23. november. Voksne, egoistiske kujoner, som ikke skjønner hvordan deres valg påvirker barna. Voksne som ikke bryr seg om å forstå. Voksne som bare drar. 15 år gamle Vilde all god grunn til å mistro voksne folk. For det hun opplever en lille julaften er mørkt og nesten ubegripelig vondt og sårt. Og hjerteskjaerende troverdig.
Vilde liker å henge på Oslo S med venner. Tøyse og tulle, drive litt ugagn. Med sitt My Little Pony-blå hår og kunstferdig sminkede fjes, er hun både tøff og søt, og sterkt inspirert av den tegneserieaktige stilen kjent fra bydelen Harajuku i Tokyo, som hun ofte drømmer seg bort til som et slags eventyrland.
Tøff og hard
Her finner barnevernet henne, med beskjed om at moren hennes har begått selvmord. Siden Vilde ikke har andre enn moren, vil de plassere henne i et akutt besøkshjem. Knuste Vilde nekter.
Faren da? Det viser seg at det her ligger en like vond og sår historie. Og før lille julaften er omme, skal Vilde og faren Einar møtes for første gang siden hun var liten.
Krevende
Men Vilde vil bare bort. Flykte til eventyrlandet Harajuku. Hun gjør seg tøff og hard, vil ikke vaere en som noen fremmede skal forbarme seg over. Vil ikke at noen skal bry seg. Vil ikke bry seg om andre selv, heller. Lengselen og sårheten i henne er nesten ikke til å få øye på, vi bare aner den.
Vilde er en svaert krevende og stor rolle for en ung, nykommer, men Ines Høysaeter Asserson gjør en fantastisk nyansert og troverdig rolletolkning. Tidligere er hun sett i noen kortfilmer, og som Thea i «Skam». Her viser hun et talent og en tilstedevaerelse som er nesten utrolig. Til tross for en også god Nicolai Cleve Broch (faren Einar) som motspiller, denne filmen baerer hun.
Vilde er troverdig, det samme er det menneskelige relasjonsdramaet. Men noe skurrer med enkelte karakterer. Marianne (Ingrid Olava), Einars kone, er en bisk kjerring-karikatur, selv om hun har sine grunner. Einar selv er nesten for mye av en kujon, noe som gjør at karakterens utvikling ikke er helt til å tro på.
Anime-inspirasjon
Med opptak både fra Oslo og Tokyo, har filmen fått en neonskimrende stil, ispedd nydelige animerte sekvenser. Dette skaper en mørk og urban stemning, som kler filmen veldig godt.
Men mens noen scener underveis er litt overtydelige og uttvaeret i denne relativt korte spillefilmen, er slutten brå, men tankevekkende. Den etterlater en tørst om å bli bedre kjente med Vilde, følge videre både henne og den lille lysstrimen som denne lille julaften kanskje har brakt med seg.