All I want for christmas – is jul
KOMMENTAR: Juleunderholdningen er over oss. Søk dekning, helst på samme sted som i fjor.
«Hae? Åtte utsolgte hus? På Putti Plutti Pott?». Vi blir omtrent like lite overrasket hvert år, men likevel litt sjokkerte. Den gamle, saktegående og litt tilårskomne forestillingen til Per Asplin er ufattelig populaer. Det har nok vel så mye med kalenderen å gjøre som med selve forestillingen.
Det er helt andre regler for underholdningen før jul. Noen betaler for eksempel penger for å se «Putti Plutti Pott». Andre gleder seg et helt år til å se Kurt Nilsen sviske seg gjennom «Let it snow».
Vi er merkelig skudd sammen, og før jul er vi ekstra rare. Etter å ha hørt «Vi ha’kke tid, for vi må finne skjegget» for ørtende gang i Konserthuset, står to ting klart for meg: y 1. Det er mye lettvint juleunderholdning, masse repetisjoner, en god del fløteskumming og kreativt golvsop. y 2. Folk elsker det.
Og fjoren før og fjoren før
Putti Plutti Pott er kanskje det fremste eksempelet på begge disse. Per Asplins barnemusikal har vaert et fast sceneinnslag i mange norske byer siden Oslo-premieren i 1987. Forestillingen lokker fram tunge tradisjonsfølelser hos mange. I helgen samlet historien om nissegutten Putti Plutti Pott som reiser sammen med Onkel Per, Petter og Caroline for å finne nisseskjegget. For mange, naermere bestemt åtte (!) utsolgte hus i helgen, er denne forestillingen noe de må ha med seg før jul. Et knippe lokale unger, de samme voksne skuespillerne som i fjor og omtrent på millimeteren den samme forestillingen som i fjor. Og fjoren før. Og fjoren før det igjen.
Putti Plutti Pott oppfyller både 1) lettvint juleunderholdning, og 2) folk elsker det. Sånn sett er Putti Plutti Pott en, og nå er vi en anelse dramatiske, en victimless crime – forbrytelse uten offer. Som sagt, vi er litt dramatiske.
All honnør til veldig flinke, lokal unger som gjør en flott innsats i forestillingen. De fortjener sine blomsterbuketter. Det samme gjør forretningsmaskineriet bak forestillingen, de som setter prisen på pepperkaker, programhefter og nisseluer. Arvingene til Per Asplin får til salt i julegrauten. Godt med salt, bare ved å repetere fjoråret. Det er fullt lovlig, og vi trenger ikke kjefte på dem for å ha funnet på noe som fungerer. Men vi sparer den største applausen til andre.
Love Actually
Vi jakter ikke nødvendigvis de store kunstopplevelsene i førjulstiden. Vi jakter julestemning, og den får vi på de underligste steder. Jeg er gift med et eksemplar som alltid vil se «Hjelp, det er juleferie», en godt under middels god komedie fra 1989 med Chevy Chase i hovedrollen. Den, og selvsagt «Love Actually». Ikke bare skal hun se filmen. Hun skal også se filmen i Konserthuset mens Stavanger Symfoniorkester spiller filmmusikken live. 500 kroner koster herligheten, som ganske sikkert kommer til å bli en juletradisjon. Den første forestillingen solgte fort ut, og det er få billetter igjen til nummer to.
Til og med Stavanger Symfoniorkester oppfyller 1) lettvint juleunderholdning, og 2) folk elsker det.
Julen er en tid for dyktige kremmere, enten det er Asplin-arvinger som selger spinndyre pepperkaker og nisseluer eller artister som ligger i dvale hele året for å dukke opp med glitter i håret en måned før jul.
I dette feltet er det også mange som gjør en samvittighetsfull jobb med sine julekonserter- og show. De skriver nye ting, øver inn nytt materiale, bruker tid og krefter på å fornye seg og lager flotte forestillinger. Denne førjulen tenner vi et ekstra lys for alle kulturarbeidere som orker å lage til noe nytt. Det er ikke barebare å bryte nytt land når marsipanlokket har senket seg over publikum. Det er til denne gjengen vi sparer den største applausen. De som insisterer på å bryte punkt 1 og nekte for kreativ stillstand, selv om det nok kan gå ut over finansene. Takk og pris for at de finnes, saerlig nå før jul.
All I want for christmas
Jeg ble stående og snakke med noen bekjente etter Putti Plutti Pott. De voksne ristet litt på hodet og sa at det var kanskje ikke det helt store, men – og her kommer det: «Det er en tradisjon, og det er veldig... julete. Det får oss i julestemning». Mhm. Så lenge det er jul, er det greit.
Sånn er det, og i mylderet av overpriste nisseluer og puttipluttipotting i Konserthuset var det nok akkurat det som skjedde. Folk fikk en smak av julestemning, og da er resten underordnet.
Om en snau uke kommer Mariah Carey til Stavanger for å synge julen inn. Og hun har helt rett, den godeste Mariah Carey, når hun synger:
All I want for Christmas - is jul.