Slutt å snakke tull!

KOMMENTAR: Uforståelig språk som engang var forbeholdt ledere i store amerikanske selskaper, er nå i ferd med å gjennomsyre hele samfunnet. Det må det bli en slutt på.

«Å kunne orientere seg kritisk og konstruktivt i en mangfoldig språk- og mediekultur står sentralt i norskfaget og er avgjørende for identitetsutvikling og sosial laering og for å utvikle fullverdig medborgerskap», heter det i forslag til ny laereplan i norsk for grunnskolen fra Utdanningsdirektoratet.

«For å holde tempoet oppe bryter vi den overordnede strategien ned til daglige mål og har etablert en kultur på tvers av selskapet som fokuserer på å vinne hver dag», uttaler Telenor-sjef Sigve Brekke på selskapets nettside.

Da regjeringen skulle se på om de skulle flytte Språkrådet, skrev de i forslaget at de skulle se på ulike «lokasjoner». Problemet er bare at ordet lokasjon ikke finnes i det norske språk. Det har på mystisk vis sneket seg inn i vårt språk fra engelsk.

«I forhold til en baerekraftig agenda identifiseres brukerrepresentasjonen innenfor rammen av nasjonale helsemål.» Denne setningen er hentet fra Språkrådets svadagenerator, men kunne like gjerne stått i rapporten til et offentlig utvalg.

Svada og floskler

Hvorfor formulerer vi oss på denne måten? Med svada, floskler og ord som ikke eksisterer? Med et språk som gjør at både tekst og tale blir helt uforståelig?

Det som engang var forbeholdt styrerommene i store amerikanske selskaper, gjennomsyrer nå store deler av samfunnet, skriver André Spicer i boken «Business Bullshit». Han mener at folk bruker dette språket for å gi inntrykk at de kan noe. Når språket blir så vagt, kan det også hjelpe oss med å unngå vanskelige spørsmål. Det siste hører vi ofte fra politikere i intervjuer og debatter. Da kalles det ofte tåkeprat.

Kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese har lenge engasjert seg i dette. De gir priser til både de som taler klart og de som driver med tåkeprat. I oktober skrev Gunnar Mathisen at selskapets partnerskap hadde kåret septembers tåkepriser, og at Jonas Gahr Støre vendte tilbake som månedens tåkefyrste. Det skyldtes partiets utydelige innvandringspolitikk. Og begrunnes med følgende sitat fra Støre i Klassekampen:

«Nå skal ikke jeg sette en kort benevnelse på et veldig helhetlig forslag. Dette skal nå ut på diskusjon og høring. Jeg takker utvalget for å ha jobbet grundig og for å ha sett politikk i sammenheng og forankret forslaget i tydelige sosialdemokratiske verdier om solidaritet. Så vil jeg vente med å oppsummere til debatten har gått».

Baerekraftig

Når selskaper bruker språket på denne måten, er det for å markedsføre seg selv. Ofte for å framstå som bedre enn de er. Ord og uttrykk som bevisst blir brukt på denne måten, ender ofte opp med å miste sin egentlige betydning.

Et eksempel er ordet baerekraftig. Alt skal vaere baerekraftig i dag. Vi skal spise baerekraftig mat, vi skal ha et baerekraftig landbruk og havbruk, vi skal ha baerekraftige barnehager og skoler, alt vi produserer skal vaere baerekraftig. Feriene våre skal vaere baerekraftige, og økonomien skal vaere baerekraftig.

Da statsminister Erna Solberg (H) skulle kommentere den nye kulturmeldingen i forrige uke, uttalte hun at kulturen ikke bare er «kremen på kaken», men at den har en viktig egenverdi når man skal skape et baerekraftig samfunn.

Selskaper kjemper om å vaere mest mulig baerekraftig. Ja, til og med oljebransjen skal vaere baerekraftig.

Ifølge Equinors siste veikart, skal de «transformere norsk sokkel for å levere baerekraftig verdi i flere tiår». Hva betyr egentlig det?

Men hva er egentlig baerekraft? Begrepet baerekraftig utvikling ble lansert i rapporten «Vår felles framtid». Den ble lagt fram av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling i 1987. Kommisjonen ble også kalt Brundtland-kommisjonen, etter leder Gro Harlem Brundtland.

Ifølge definisjonen av begrepet, skal utviklingen rettes inn sånn at dagens behov skal tilfredsstilles uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov.

Ifølge FNs 13. baerekraftsmål skal vi «handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem». Når både olje- og kullselskaper, som er de som slipper ut mest klimagasser, kaller seg selv baerekraftige, er det jo noe som ikke stemmer.

Blant andre begrep der meningen har forsvunnet etter for mye tåkeprat, er «tidlig innsats». Ifølge definisjonen, betyr det at «man skal sette i gang tiltak for et barn med en gang det er behov for det, når som helst både i barnehagen og i skoleløpet». I fjorårets valgkamp ble dette politikernes mantra, og alle partiene hadde ulike definisjoner på hva det betydde. Et allerede utydelig begrep ble enda mer utydelig.

Krev klar tale

Det er makt i ord, men det gir en slags avmakt når språket brukes til å kamuflere sannheten, unnvike spørsmål og markedsføre egendefinerte fortreffeligheter.

For hadde det ikke vaert fint om Støre hadde sagt «nei, vi vet ikke hva vi skal mene om innvandringspolitikk akkurat nå», eller om Utdanningsdirektoratet kunne skrive i klartekst hva elevene egentlig skal oppnå?

Eller om Equinor og andre oljeselskaper kunne innrømme at oljeutvinning aldri vil vaere baerekraftig, men at de nå satser på andre ting som er det?

André Spicer mener at dette utydelige og uforståelige språket gjør oss mindre i stand til å tenke klart. Og at vi burde stå opp mot dette tullpratet.

Det er det på tide å gjøre noe med. Vi kan begynne med oss selv, og slutte å skrive og prate tull. Så må vi kreve klar tale fra andre.

Ifølge Equinors siste veikart, skal de «transformere norsk sokkel for å levere baerekraftig verdi i flere tiår»