«Lykkeland»: Byen blomstret i 1969
KRONIKK: «Lykkeland» er en festlig dramaserie, men det er feil å fremstille Stavanger som en fattigslig by på randen av en katastrofe i 1969. Få byer i landet hadde en så ekspansiv, variert og fremtidsrettet industri som Stavanger på slutten av 1960-tallet.
Tv-serien «Lykkeland» byr på fargerike karakterer, men skaper samtidig er dystert bilde av Stavanger. Jeg er selvsagt innforstått med at «Lykkeland» er en dramaserie og ikke en historisk dokumentasjon av vår naere fortid. Ettersom serien bruker karakterer som blant andre Arne Rettedal, skapes det imidlertid et inntrykk av historisk korrekt gjengivelse.
I seriens første episode, som er lagt til året 1969, får vi se og høre Arne Rettedal diktere et notat hvor han blant annet forteller: «Nå er det en brønn igjen. Vår siste sjanse før alt håp er ute. Verftene er i krise. Hermetikkindustrien likeså. Restauranter og hoteller har knapt nok belegg. Nordsjøen er tom for fisk. Arbeidsledigheten er rekordhøy. Uten ny industri har ikke Rogaland lenger noen bein å stå på.»
Vekst og mangel på arbeidskraft
Bevisst eller ubevisst skaper serien en myte om at Stavanger på slutten av 1960-tallet var en by i dyp krise. Ifølge Arne Rettedal i «Lykkeland» var oljenaeringen eneste redningen – ikke bare for Stavanger, men for hele Rogaland. Påstanden er imidlertid sterkt misvisende. Sannheten er at Rogaland generelt og Stavanger spesielt hadde et mangfoldig og variert naeringsliv på slutten av 1960-tallet. Et av de største problemene var å skaffe nok arbeidskraft.
I mylderet av små og store arbeidsplasser i Stavanger på slutten av 1960-tallet var Rosenberg Mekaniske Verksted den største med naermere 1300 ansatte. Rosenberg produserte tankskip på løpende bånd og hadde fulle ordrebøker. Verftets eier, Sigvald Bergesen d.y., valgte i februar 1969 å selge Rosenberg til Kvaerner-konsernet. Allerede på det tidspunktet ble det bebudet et behov for betydelig flere ansatte. (Kilde: Aftenbladet, 6.2.1969.)
Av andre store arbeidsplasser i Stavanger på slutten av 1960-tallet kan nevnes Chr. Bjelland & Co., Maskinhuset, Vestlandske Gummivarefabrikk, Stavangerflint, Trio Maskinindustri, Dreyer, Laerdal, Grudes Konfeksjonsfabrikk og Consul Konfeksjonsfabrikk. Felles for disse bedriftene var at de nesten ukentlig hadde annonser i byens aviser hvor de etterlyste både faglaert og ufaglaert arbeidskraft. Mangelen på arbeidskraft var så prekaer at flere bedrifter måtte avvikle eller flytte produksjonen til andre kommuner.
Da Stavanger Canning & Co. A/S høsten 1968 sluttet av produksjonen, var det i følge ledelsen på grunn av mangel på arbeidskraft. Det samme var tilfelle ved Vestlandske Gummivarefabrikk. Det var en solid bedrift som sto for rundt halvparten av landets produksjon av gummistøvler og regntøy. I desember 1968 ble det besluttet å overføre produksjonen av gummistøvler fra Stavanger til moderselskapet, Askim Gummivarefabrik.
Våren 1969, året hvor Rettedal uttaler at Stavanger er naer en katastrofe, var det 31.550 arbeidstakere i byen og dens naere omland, men bare 240 arbeidsledige. Det vil si en arbeidsledighet på nesten null. Antall sysselsatte i forhold til befolkningen hadde aldri vaert større. (Kilde: Aftenbladet, 12.5.1969.)
God gang i hele fylket
I notatet som Rettedal lot diktere, het det at hotellene knapt nok hadde belegg. Også det er feil. Hotellnaeringen i Stavanger bar preg av stor optimisme og pågangsmot på slutten av 1960-tallet. I 1968 ble det gitt grønt lys for byggingen av Esso Motor Hotell på Tjensvoll, og samme år sto utvidelsen av KNA-hotellet på Lagårdsveien ferdig. I 1969 startet arbeidet med å utvide Hotel Atlantic fra åtte til elleve etasjer. Alt dette ble gjort fordi Stavanger hadde for liten hotellkapasitet.
Som et siste argument i sitt notat slår Rettedal fast: «Uten ny industri har ikke Rogaland lenger noen bein å stå på.»
Hele Rogaland syder på denne tiden av aktivitet, fra Haugesund og Karmøy i nord til Sandnes og Bryne i sør. I tillegg til at naer 20 prosent av alle menn i nordfylket var sysselsatt i handelsflåten, hadde Haugesund blant annet tre skipsverft med fulle ordrebøker. På Karmøy hadde den nystartede aluminiumbedriften Alnor sørget for full sysselsetting i kommunen.
I Sandnes dominerte Øglaend-konsernet med store fabrikker som produserte sykler og klaer. På slutten av 1960-tallet sysselsatte konsernet rundt 1500 personer. En av de største utfordringene til Øglaend-konsernet var å skaffe nok arbeidskraft for å tilfredsstille den stadig økte etterspørselen etter både sykler og klaer. I 1967 opprettet Øglaend en avdeling i Strand kommune for å få tak i nok arbeidskraft.
På samme måten som Stavanger, hadde også Sandnes et variert naeringsliv hvor det ble produsert alt fra støpegods og badedrakter til gryter, stoffer og ullgarn.
Landets første robot
Beveger vi oss videre sørover til Bryne, finner vi på 1960-tallet et unikt og variert naeringsliv, men da innen segmentet landbruksredskaper og gravemaskiner. Det var på 1960-tallet at bedrifter som Kverneland Industrier, Serigstad, Kyllingstad, Brødrene Søyland og Trallfa bygget seg opp. Også disse bedriftene slet med å skaffe nok arbeidskraft.
Mangelen på arbeidskraft gjorde at mange bedrifter i Stavanger-regionen ble ekstra kreative. Den kreativiteten førte blant annet til at arbeidsintensive oppgaver ble automatisert. Trillebårprodusenten Trallfa var for eksempel den første i landet som fikk laget en robot. Bakgrunnen for det var at bedriften ikke fikk tak i arbeidstakere som ville sprøytelakkere trillebårene. Noen av de ansatte lagde derfor en robot – en sprøytelakkeringsrobot – et produkt Trallfa senere ble både rik og berømt av. Mangel på arbeidskraft gjorde at mange bedrifter i Stavanger-regionen ble ekstra oppfinnsomme gjennom rasjonalisering av arbeidsoppgaver.
Våren 1969, året hvor Rettedal i «Lykkeland» sier at Stavanger er naer katastrofen, var det 31.550 arbeidstakere i byen og dens naere omland, men bare 240 arbeidsledige.