Hvor mange russerfanger bygde Sørlandsbanen?

HISTORIE: Sven Egil Omdals ugarderte påstand i Aftenbladet 17.11. om bruk av russerfanger under bygging av Sørlandsbanen, må modereres kraftig.

I Magasinet hadde Sven Egil Omdal en interessant artikkel om skipsreder Sigval Bergesen, herunder hans innsats for jernbaneforbindelsen mellom Oslo og Stavanger. Men underveis skriver Omdal at «… de tyske okkupantene tvang russiske fanger til å bygge ferdig Sørlandsbanen… ».

Denne formuleringen er misvisende. Den kan gi inntrykk at forholdene tilsvarte dem som hersket under anlegget av Nordlandsbanen, hvor russiske krigsfanger ble brutalt utnyttet. Under tysk ledelse, men med NSBs stilltiende aksept. Dette er beskrevet i Bjørn Westlies bok «Fangene som forsvant – NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen».

Den siste del som ble bygget av Sørlandsbanen, var strekningen Kristiansand-Moi, i perioden 1934-44. Dette ble hovedsakelig utført av tilreisende arbeidere, mange fra Telemark og Østlandet. Mange hadde familiene med, og det var stor kontakt med lokalbefolkningen. I min hjembygd Gyland økte folketallet fra ca. 800 (litt usikker på tallet) til ca. 1200 disse årene! Og i mange bygder bidro stedlige småbrukere på anlegget f.eks. med hest og kjerre.

I 1940 var ca. 1000 arbeidere ansatt. Tyske myndigheter ønsket av militaere grunner å få fortgang i arbeidet. Allerede året etter hadde arbeidsstokken økt til 4200, ikke minst ved hjelp av tyske og norske entreprenørselskaper. Dette ifølge Gulowsen og Ryggvik: «Jernbanen i Norge 1854-2004» bind 2, s. 38. Heller ikke her er det snakk om russerfanger. Det var imidlertid naere på at slike ble satt inn i stor skala også på Sørlandsbanen, men davaerende banedirektør i NSB Otto Aubert fikk forhindret det (Westlies bok s. 71-72).

Nå ble russerfanger brukt til begrensede oppdrag på strekningen KristiansandMoi. Blant annet forteller lokale folk at russerfanger la treplattinger over linjen f. eks. i Tronåstunellen, for at det i en overgangsperiode skulle vaere mulig å kjøre bil der. Men hvis bruken av russerfanger hadde hatt stort omfang, ville vi som er vokst opp langs Sørlandsbanen, ha hørt om det. Den allerede eksisterende strekningen Moi-Stavanger ble i krigsårene utvidet fra smalsporet til bredsporet. I boka «Blod og tårer – historien om sovjetiske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere i Rogaland», utgitt av Atle Skarsten og Michael Stokke, beskrives alle fangeleire i Rogaland. Men jeg kan ikke se at arbeid på jernbanen er nevnt spesifikt. Det kan nok likevel i noen grad ha forekommet, etter som fanger innimellom ble brukt til forefallende arbeid. Mens deres hovedoppgave var å bygge militaere anlegg for tyskerne.

Alt i alt: Omdals ugarderte påstand om bruk av russerfanger under bygging av Sørlandsbanen, må modereres kraftig.