Når gudsbilder sprekker

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. (Salmene 23,4) Salme 23 avslutter med ordene: «Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager». Kan det tenkes at førsteutkastet til Salme 23 var uten både dødsskygger og fiender? Så gjerne vi skulle ønske at livet var slik. Noen predikanter kan tale om dette som normaltilstanden for den kristne. At med Jesus som vår hyrde er vi beskyttet fra det vonde. Men også David måtte legge den vannrike oasen bak seg. Det seierrike slaget mot Goliat ble etterfulgt av andre tyngre slag i livet.

Noe av det viktigste som må skje før eller siden i vår troshistorie, er at gudsbildene våre sprekker fordi de ikke lenger passer med virkeligheten. Skuffelsen over at Gud ikke stilte opp da vi synes vi trengte han som mest, kan gjøre at veien ut av oasen også ble en vei bort fra Gud. Det er trist å oppleve at mennesker slutter å tro på Gud og glir bort fra fellesskapet når en livskrise inntreffer. Men ørkenen og hjelpeløsheten kan også lede til en dypere forståelse av Guds vesen. En gud som ikke beveger verken seg selv eller oss utenfor oasen, er en liten gud, skapt i vårt eget bilde. Derfor må det kristne fellesskapet også tåle å følge mennesker utenfor oasene. Også dødsskyggene er en del av Guds verden.

Troende, tvilende, roper vi i trass og erfarer i glimt det gamle ord forteller: «Du er med meg også her. Din kjepp og din stav, de trøster meg».