Stavangers klimaplan-utfordringer
KRONIKK: Noen av de siste tiårs råeste oljeoppsnakkere i Stavanger bystyre snudde sist mandag, men uten å si sorry, vi tok feil. Nei, de fortsatte som om ingenting hadde skjedd. De bare skiftet side og begynte å ri to hester samtidig. Er det mulig å få til?
Bystyret i Stavanger behandlet klima- og miljøplanen 2018–2030 en kald mandagskveld i november (26.11), mens røyken steg ut av pipene på bossfyringsanleggene på Forus i Sandnes kommune, hvor Stavanger får sin fjernvarme fra.
Jeg var til stede i Bystyresalen, og det var en interessant affaere. Ingen latterliggjorde lenger påstander om klimaendringer. Noen forsøkte riktignok å balansere bildet, mens andre kastet seg inn i en overbudspolitisk runddans som det svingte av. Men var de realistiske?
Den store elefanten i rommet, oljeindustrien, ble knapt nevnt. Den fantes visst ikke. Den – hvis produkter er årsaken til klimaendringene – hadde ingen relevans denne kvelden. Nå gjaldt det å sikre sitt politiske ettermaele – å vaere best i klassen. Noen av de siste par tiårs råeste oljeoppsnakkere hadde snudd, men uten å si sorry, vi tok feil – nei, de fortsatte som om ingenting hadde skjedd; ingen kuvending-innrømmelse. De bare skiftet side og begynte å ri to hester: Legge forholdene til rette for oljeindustrien som gir byen inntekter, og samtidig kutte utslippene med 80 prosent. Er det mulig?
Motkreftene er godt representert
Det man hadde forventet seg denne kvelden var en debatt om virkemidlene. Men den kom ikke. Den ville vel blitt for vanskelig, for hvor skal man kutte, og hvem skal det gå ut over? De tre største forurenserne forårsaket av folk flest er jo transport, bygninger og mat. Det er når man begynner å snakke om virkemidlene for å nå målene, at det blir tricky, – og dit kom bystyret aldri.
Nå var vel det heller ikke meningen denne festkvelden. Når man setter seg ambisiøse mål, må man ta det skrittvis. Kommunens administrasjon ble da også tildelt såpass mye ros for et glimrende arbeid at den sikkert også fikser å legge en virkemiddelkabal som går opp, selv om tiden er knapp.
For tiden er knapp! I løpet av 12 år skal 8 av 10 klimagassenheters utslipp kuttes. Det er fullt mulig, men vil gå på tvers av sterke saerinteresser som erfaringsmessig vil trenere nødvendige handlinger så lenge som mulig. Mange av disse saerinteressenes sementerte holdninger er direkte eller indirekte representert i bystyret.
Tre springende punkter
Stavanger står nå foran tre interessante og til dels selvmotsigende utfordringer som skyldes at fortiden har innhentet oss:
Punkt 1 – ansvarlighet: De aller fleste av politikerne som har vedtatt 80 prosent kutt, er ikke lenger ansvarlige politikere når resultatene skal sjekkes om 12 år. Da blir det vanskelig å finne noen å ansvarliggjøre, selv om partiene består og flere politikere har fått hvitvasket sitt oljete ettermaele.
Punkt 2 – kapital: Den snuoperasjonen som et 80 prosent kutt vil medføre, vil kreve kapital til å investere i nye løsninger, markedsføre holdningsendringer og skape innovasjon. Selv etter førti år som oljehovedstad er ikke Stavanger i en slik situasjon. Tvert imot. Stavangers har ikke lagt til side kapital for en «uvaersdag», men løpt til bankene som gladelig har delt ut stadig nye lån. Stavanger kommunes langsiktige gjeld er nå på vei mot den uhyggelige sum av 7 milliarder kroner. De politikerne som denne kvelden i praksis vedtok å strupe oljeindustrien, og derved store deler av oljebyens inntekter, er de samme politikerne som har sendt Stavanger kommune i retning gjeldsslaveri.
Punkt 3 – svevepartikler: Faren er nå at politikerne i sin iver etter å redusere klimagassutslippene med 80 prosent glemmer å løse de mer naerliggende problemene forbundet med luftkvalitet og partikkelutslipp – PM2,5.
Da politikerne forlot bystyresalen og spaserte eller syklet hjem denne fine måneskinnskvelden, gjorde de kanskje verdens enkleste forskning: Løftet nesen og pustet inn. Da forstod de at uteluften var ekstremt dårlig, så dårlig at den var helsefarlig.
Det var den også kvelden før – farenivået i Stavanger viste rødt begge kveldene. Det var kun Stavanger, Oslo og Halden som, ifølge de nasjonale målingene, hadde farenivå rødt. Det var svaert helsefarlig å ferdes ute.
Noen politikere vil hevde at det den helsefarlige uteluften skyldes svevestøv fra trafikken, men det stemmer selvfølgelig ikke. Klokken 22.00 om kvelden er det selvfølgelig ingen trafikk ved målestasjonen ved Våland skole. Men mange fyrer i peiser og vedovner som ikke holder dagens tekniske standard. De fleste har bra ovner, men enkelte ødelegger for andre. De livsfarlige PM2,5-partiklene tar liv – sannsynligvis 1700 liv i året i Norge, og mest i byene. Det er 16 ganger flere enn biltrafikkens ulykkesofre hvert år (2017).
I tillegg skaper den farlige uteluften på kalde vinterdager en uholdbar situasjon for barn, ungdom og voksne med åndedretts-, hjerte- og karsykdommer. Mange kan ikke ferdes utendørs.
Politikerne bør nå – mens de er så handlekraftige og i 80-prosent-modus – ta umiddelbare grep og gjennom feiervesenet «avskilte» disse ovnene slik biler som ikke passerer EU-kontroller, avskiltes. Det vil vaere en god test på om politikerne våger å sette i verk virkemidler som går enkelte velgere på klingen, slik 80-prosentvedtaket vil gjøre. Det kan gå bra – slik det gikk med røykeloven.
Sterkt signal
Jeg ønsker oljehovedstaden Stavanger kommune velkommen etter på barrikadene for miljøet – om enn førti år for sent. 80-prosent-vedtaket er ambisiøst, og det er uansett et sterkt signal om i hvilken retning verden går, og om hvor fort dette nå skjer.