– Norge var lenge den glemte fetteren i Skandinavia. Nå lager dere noen av de beste seriene
LONDON: Tv-programleder Walter Iuzzolino elsker «Unge lovende» og «Lykkeland», hater algoritmene til Netflix og mener at norske tvserier har et helt spesielt saerpreg. Han viser fram flere av dem for millioner av britiske tv-seere.
– Det er så utrolig mange tv-serier å velge mellom. Da trenger vi kuratering, ikke en datamaskin som regner ut hva du vil like basert på hva du har sett før, sier Walter Iuzzolino.
Han eier og driver strømmetjenesten Walter presents, som er en del av Channel 4 i Storbritannia. Tjenesten tilbyr utenlandske serier til britiske seere, og hadde 5 millioner strømminger i fjor. Selskapet har også etablert seg i USA, Australia, Irland og Italia, og har planer om å lansere i flere andre land.
Aldri forutsigbart
Denne uka ble Iuzzolino hyrt inn for å presentere norske serier for den internasjonale tv-bransjen da naermere 2000 tv-folk var samlet på konferansen C21 Drama Summit i London. Her sto blant andre «Lykkeland» og «Heimebane» på programmet. Iuzzolino mener at norske serier har en helt spesifikk kvalitet som skiller dem fra andre lands serier.
– Det er aldri forutsigbart. Skandinaviske serier har fått et stort navn internasjonalt, men med suksessen har det fulgt et problem: Markedet legger press på serieskaperne om å stadig produsere mer av det samme. De vil ha faele mord, interessante, dysfunksjonelle etterforskere, stemningsfulle landskaper, mørke og snø. Det er ikke det at jeg ikke liker den typen serier, men etter en stund blir det altfor repeterende. Det som er flott med Norge, er at dere lager noe helt annet. Alle de norske seriene jeg har sett har vaert unike på hver sin måte, og presentert noe annet enn det man umiddelbart trodde de skulle handle om. Ta «Øyevitne», for eksempel. Den ble solgt inn som en thriller, men var egentlig en kjaerlighetshistorie mellom to menn. Man bruker altså grammatikken til en thriller for å fortelle noe annet. Norske serieskapere viser i det hele tatt stor originalitet, sier Iuzzolino.
Han har også en forklaring på hvorfor norske serieskapere ble så mye mer originale enn sine kolleger i Sverige og Danmark.
– Ut av nødvendighet. På mange måter har Norge vaert den litt glemte fetteren, for lenge var det Danmark og Sverige som fikk all oppmerksomheten. På en måte er det fint når det globale markedet ignorerer deg, for da tenker du: Hva kan jeg gjøre for å skille meg ut? Svaret hos norske serieskapere var da tydeligvis å lage norske historier, i utgangspunktet for et norsk publikum, og så var det flott å oppdage at resten av verden også likte det. Det som er stilig med norske serier, er at de alltid overrasker deg, på en eller annen måte, sier Iuzzolino.
Sjangerblanding
Den originaliteten han ser hos norske serier mener han er av avgjørende betydning når man skal forsøke å få oppmerksomhet i et marked hvor det er utrolig mye å velge mellom.
– Akkurat nå er det slik at de seriene som hevder seg best er de som har et annerledes konsept og som blander sjangere. Seerne har blitt for vant til å med en gang forstå om de ser en krimserie eller en romantisk komedie. For å skille seg ut må man leke med sjangere og overraske. Det må også vaere veldig lokalt og godt håndverk. For eksempel: Hvis du går på en italiensk restaurant er det fordi du har lyst på italiensk mat. Du er ikke ute etter en pizza med chips og ananas. Sånn er det når jeg ser norske serier, jeg er aldri i tvil om at det er en norsk serie jeg ser på. Det er så genuint. Det er ikke en oppvarmet versjon av noe du tror jeg vil like, det er noe ekte,