Bak trygge murer igjen

«Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.» (Salmene 23,6)

Salme 23 avslutter der den begynner, tilbake ved oasen, bak trygge murer i Jerusalem.

Var det andre bare en vond drøm? Er det meningen at vi skal ligge i grønne enger eller må vi også kjempe med livskriser, mot dødskrefter, ytre og indre fiender?

Det er noe med denne salmen som har grepet mennesker til alle tider. Handler det ikke om at den tar Gud med inn i hele virkeligheten? Davids Gud er ikke en Gud bare for de sorgløse dagene. Mine bilder av Gud har måttet tåle å gå i stykker for at et større og mer sannferdig bilde kunne ta form.

Spesielt i vår del av verden kan det virke som at livssmerte er noe vi tror vi kan forsikre oss mot. Når ulykke rammer brutalt og urettferdig slik den dessverre gjør, vil mange forkaste barnetroen. Bibelen peker på en annen vei, om vi våger å ta med både de gode og de vanskelige fortellingene. Gud og tilvaerelsen går ikke opp på en formel. Men om mulig blir Gud større. En Gud både for overflodsdagene, for ørkenreisen og for livet bak trygge, fredelige murer.

Det skjedde i vår historie at Gud en dag ble menneske. Jesus kalte seg selv for «Den gode gjeteren» og fortalte dermed Salme 23 på nytt. Han sa om seg selv: «Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.» Og så gjorde han det, da han døde for oss på korset, bar våre synder, identifiserte seg med våre krenkelser og viste veien gjennom dødsskyggene.