Vikingtiden er oppskrytt
KRONIKK: Vikingtiden vekker engasjement i Rogaland. Mange vil ha et nytt vikingtidssenter. Men beskrivelser av høvdinger, tokt og slaget i Hafrsfjord sier lite om livet i vikingtiden.
Så hva skal egentlig formidles?
Bildet av vikingtiden som Norges samling, sjøslag i Hafrsfjord og unge menn på tokt er ikke et samlet bilde av vikingtiden. Likevel får dette helt uproporsjonalt betydning i moderne historieformidling. I virkeligheten er dette små puslespillbiter, formulert rundt nasjonalromantiske idealer som forklarer lite om livet eller samfunnsutviklingen i vikingtiden.
Kort periode, del av store endringer Vikingtiden er en kort epoke på ca. 250 år, fra ca. 800 til 1050 etter Kristus, og en del av den perioden vi arkeologer kaller yngre jernalder, samt en del av en større samfunnsendring fra ca. 400 til 600 etter Kristus til middelalderen. Vikingtiden inngår i nesten 800 år av ekspansiv samfunnsendring etter tidligere perioder med klimakriser, befolkningsminskninger og pest. Det er i denne over tid langstrakte samfunnsprosessen vikingtiden bør forstås. Den er sluttfasen av en spennende utvikling som får et skifte i og med kristningen og dannelsen av byer i middelalderen.
Denne samfunnsendring bør formidles i et vikingtidssenter. Fortellingene må utgå fra de faktiske gjenstandene og resultatene fra arkeologiske undersøkelser framfor anekdoter og myteomspunne sagaer. I tilfellet slaget i Hafrsfjord finnes i dag ingen slike funn som bekrefter sagaen. Derimot finnes gårdstun, hus og steinbrolagt vei, samt mange funn av gjenstander på gårdene omkring som kan si noe om hvordan folk levde utenfor en maktpolitisk arena for samling av et vestlandsk rike. Metallsøkerfunn indikerer lokale handelsplasser både ved Hå gamle prestegård og Tungenes fyr som mer tilsier handel enn krig og tokt som sysselsetting. Samlet viser funnene til hva vikingtiden, som en liten del av yngre jernalders omfattende samfunnsendring, egentlig var i Rogaland.
Mest gårdsdrift og handel
Vikingtiden er altså mye mer enn artikler i Aftenbladets framheving av slaget i Hafrsfjord, maktpolitikk med mektige høvdinger eller unge menn som drar på tokt i vesterled i fantastiske båter. Hvorfor ikke revolusjonere formidlingen av vikingtiden i et nytt besøkssenter og heller fortelle om denne fantastiske reisen fra 400 etter Kristus fram til middelalderen, om den spennende prosessen med kristningen og forutsetningene dette la for Norge, framfor kun et fokus på maktpolitiske fortellinger som har hatt forholdsvis liten betydning for det vanlige livet i Rogaland?
Selv om sjøreisene til de britiske øyene og kontinentet er i fokus, var nok mesteparten av disse handel, som vi ser i reisene til Grønland, og ikke tokt. Reisene krevde organisasjonsevne og en konstant overskuddsproduksjon hjemme på gården. Skipene i seg selv var store investeringer som krevde samarbeid og tid for å bygges. Et eneste seil betydde årsproduksjoner av ull fra mange gårder, for ikke å snakke om den tiden det tok å veve et seil.
Forutsetningene for vikingtidens langdistansehandel lå i en god organisering av gårdsdriften med mulighet for overskuddsproduksjon for å handle med og gi mulighet til å bemanne skipene under sommermånedene. I dette bilde er mannlige krigere og høvdinger i vikinghallene ikke like sentrale som man kan tro, men heller bønder, håndverker og lokale handelsfolk.
En annen vesentlig person som ser ut til å hatt en sentral rolle, er Husfruen med stor H, den fremste av kvinnene i gårdenes storfamiliehushold, slik vi finner henne i de rike gravfunnene i Arkeologisk museums utstillinger.
Kristendommen og organisering
At vi skandinaver ble en del av den tidens handelsnettverk ute i Europa, førte med seg økt velstand og kontakter med omverden og behov for de samfunnsendringer handelen førte med seg på hjemmefronten. En av de viktigste av alle ideer som kom, var kristendommen med endrete administrative og politiske strukturer.
Kirkene begynte å anlegges senest i tidlig middelalder, men fra Skandinavia finner vi kristne graver allerede under vikingtiden på 900-tallet. Kirkene i Rogaland kan vaere reist av både innflytelsesrike landeiere, som i Time og Klepp, og kollektivt av bøndene, som med Vinjar og Jelsa kirke i Suldal. Det viser til at regioner utvikles forskjellig ut fra lokale forutsetninger, men at omveltninger skjer omtrent samtidig over store områder i slutten av vikingtiden.
Det er disse omveltninger som leder inn i middelalderen, hvor et slag i Hafrsfjord kan ha hatt en viss betydning ved at ulike områder enes under én politisk makt, men ellers hatt en relativt liten innflytelse på dagligliv i Rogaland.
Vi bør derfor styre unna den tradisjonelle nasjonalromantiske og glorifiserende fortellingen av vikingtiden. La oss heller skape en moderne formidling som sette tingene inn i et samlet utviklingsforløp; fra yngre jernalders nyetableringer på 600-tallet fram til middelalderens og kristningens omveltninger. I et slikt besøkssenter bør etableringen av Stavanger domkirke og alle de arkeologiske funnene som er gjort i Vågen i Stavanger, også løftes fram.
y Håkan Petersson er avdelingsleder for avd. fornminner ved Arkeologisk museum i Stavanger. Her skriver han for egen regning. Red.mrk.
Vikingtiden er mye mer enn framheving av slaget i Hafrsfjord, maktpolitikk med mektige høvdinger eller unge menn som drar på tokt i vesterled i fantastiske båter.