Har USA nådd sin historiske topp?
GJESTEKOMMENTAR: Ingenting fyrer Trump-administrasjonen så sterkt opp som dens motstand mot alle former for internasjonalt samarbeid. Så mens verden blir mer kaotisk, ødelegges dermed kreftene som kunne skape orden. Mens Kina sitter stille og fyller lommene med gevinsten.
Helgens G20-toppmøte i Argentina finner sted mens USA fortsatt er verdens sentrum. Den amerikanske økonomien blomstrer, dollaren er fortsatt allmektig, amerikanske teknologiselskaper fortsetter å dominere i den digitale økonomien, USAs militaere styrker er fortsatt herre både på land, i luften og på sjøen. Men det er krefter som på både kort og lang sikt arbeider med å ødelegge dette hegemoniet.
Den økonomiske utviklingen
Som Ruchir Sharma hos Morgan Stanley har påpekt, ser den globale økonomien ut som om den nå er på sitt høydepunkt. Amerikanske aksjer har dette tiåret overgått resten av verdens, og den typen trender er sjelden varige. Dagens oppgangstid er den nest lengste i historien, og den står nå for tur for en nedgang. Renten øker, selskapenes vekst i overskudd sakker av og budsjettunderskuddet stiger. Selv president Trump virker å vaere klar over sannsynligheten for en dukkert, som er årsaken til at han har forberedt som årsaken til den ved å skylde på Sentralbanken for å heve utlånsrenten.
Men det er også bredere strukturelle realiteter som virker inn. Mens USA fremdeles overgår andre ledende økonomier, fortsetter også «the rise of the rest». Kina, verdens nest største økonomi, vokser tre ganger så fort som USAs. For et kvart århundre sto Kina for mindre enn 2 prosent av verdensøkonomien. I dag står den for 15 prosent, vei mot mer. Kina har ni av verdens 20 mest verdifulle teknologiselskaper.
Denne økonomiske realiteten har en geopolitisk effekt. Kina er nå den største handelspartneren til ledende latinamerikanske, afrikanske og asiatiske økonomier, og flere til. Dette gir innflytelse. Kinas «Belt and Road Initiative» skaper ikke bare markeder, men også en rekke allianser og avhengighetsforhold. Og Kina har utvidet sin kontroll i Sørkinahavet på måter som verken Obama- eller Trump-administrasjonen har vaert i stand til å blokkere eller motvirke.
Helt siden Irak-krigen
Uansett hvor en drar i verden nå, snakker ledere om USAs tilbaketrekking for verdensscenen. De peker også på at den begynte før Trump. De fleste daterer den til tiden etter den andre Irak-krigen, altså at dette spenner over presidentperiodene til både George W. Bush, Barack Obama og nå Donald Trump. Og mens Trumpadministrasjonens politikk her er aggressiv, spesielt i handelspolitikken, har dette handlet om en «Festning Amerika»-mentalitet som over tid søker mot mindre involvering i verden, både politisk og økonomisk.
Andre lands ledere peker også på at USA sannsynligvis i økende grad vil bli hemmet av sine voksende budsjettproblemer. Financial Times’ Gillian Tett peker på at den amerikanske regjeringen nå bruker 1,4 milliarder dollar per dag på sin gjeld, ti ganger mer enn de neste største industrialiserte landene gjør. Etterhvert som rentene øker og flere amerikanere når pensjonsalderen og belaster helsebudsjettet, vil den føderale regjeringens handlingsrom bli strammere. Ezra Klein har bitende beskrevet at amerikanske myndigheter er «et forsikringskonglomerat som er beskyttet av en stor, stående haer», og dette blir tydeligere for hver dag som går.
Amerikansk tilbaketrekking fra verden vil ikke skape en bedre verden. Den vil bli skitnere og styggere. For å få et glimt av dette, se på situasjonen i Midtøsten i dag. Ettersom USA har trukket seg tilbake som regionens maktmegler – med gode relasjoner på alle sider og forsøk på oppnå en viss grad av stabilitet – rir både Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia inn på scenen med økt innflytelse. USA har rett og slett outsourcet sin Midtøstenpolitikk til Saudi-Arabia, og dermed støttet saudienes hensynsløse oppførsel i regionen, med blant annet det resultat at krigen i Jemen er blitt verdens største humanitaere krise, med 12 millioner mennesker på randen av hungersnød.
Og Kina skummer fløten
I en tid hvor graden av uorden i systemet intensiveres, når USA står overfor reelle begrensninger i hva landet kan gjøre internasjonalt, ville den klokeste strategien vaere å styrke de internasjonale institusjonene og normene som USA bygde opp etter den andre verdenskrig. Både for å opprettholde en viss grad av stabilitet, men også for å bevare og utvide amerikanske interesser og verdier. Den smarteste måten å begrense Kinas muligheter på er ikke en standhaftig politikk for holde Kina tilbake, men heller med en spissfindig tilnaerming som tvinger Beijing til å bli forankret i og avhengig av det internasjonale samfunn. Kina forstår dette og forsøker hardt å fri seg fra multilaterale grupper. Landet foretrekker heller å håndtere andre land hver for seg, slik at de alltid vil tårne over sine forhandlingspartnere.
Og likevel, ingenting fyrer Trump-administrasjonen så sterkt opp som dens motstand mot alle typer av multilateralisme. Og dermed, mens verden blir mer kaotisk, ødelegges kreftene som kunne skape orden. Og som så ofte er tilfelle, Kina sitter ganske enkelt stille og fyller lommene med gevinsten.
comments@fareedzakaria.com Washington Post Writers Group ©
USAs tilbaketrekking fra verden spenner over presidentperiodene til både George W. Bush, Barack Obama og nå Donald Trump.