Drøm, bekjennelse og maskerade
ANMELDELSE:
SSO mestrer de forskjelligste musikalske uttrykk på høyt nivå.
blir regnet som urtysk og Hindemith i sitt moderat moderne tonespråk griper tilbake til barokken, ble hans musikk stemplet som «kulturbolsjevisme» og nektet fremførelse.
SSO spilte dette verket, en slags bekjennelsessymfoni, konsentrert og med innlevelse. I første sats, «Konsert for engler», med den religiøse folkesangen «Es sungen drei Engel», kom den kunstferdige kombinatorikken mellom de fire temaene klart til uttrykk. Andre sats, «Gravleggelsen», var preget av langsom sorg. I siste sats, «Den hellige Antonius’ fristelse», der Grünewald på sin tavle lar helgenen plages av motbydelige udyr, gikk det imidlertid ganske ekstatisk for seg. Det manglet heller ikke på sanselighet her. Yamada var usedvanlig nyansert i sin tegngiving i dette verket.
Storartet Stravinskij-spill Petrusjka-suiten er full av ironisk-åndfull virtuositet, klinger som en avgrunnsdyp parabel over kjaerlighet, hat, forstyrrende kontraster samt russisk folklore. Det er musikk med maske på. I den første scene, på den turbulente markedsplassen med dukketeater, hørte vi tydelig hvordan SSO fikk frem den frekke instrumentasjonen som gjorde at Debussy kalte Stravinskij en «villmann». Fløytekadensen hadde noe magisk over seg – inntil dukkene våkner og danser en russisk dans som ble vitalt fremført. I neste scene er Petrusjka misunnelig på en annen dukke, maureren, som får danse med ballerina-dukken. Valsetemaene her hadde en herlig schwung.
Maureren (ingen tenkte på rasisme i 1911) dreper Petrusjka i tredje scene, men han viser seg til slutt som spøkelse og peker nese til alle. Musikken ble spilt nettopp så grelt og glassaktig uttrykksløst som Stravinskij her skal lyde. Det gjøgleraktige hadde over alt stor presisjon. Likeledes var soloinnslagene glimrende. Det sydet og kokte mellom instrumentene. Når lydnivået var på det høyeste, ble det aldri dunder og brak, men sublime kraftklanger. Jeg har aldri tidligere hørt SSO på et så høyt nivå i Stravinskij. Kazuki Yamada var en ideell dirigent, både her og i de to andre verkene.