Tid for De Store Spørsmålene

HELGEINTERVJUET: Tv-pastor Egil Svartdahl er dårlig på small talk. Flaks for ham da, at julen handler om De Store Spørsmålene.

– Jeg er ikke så god på small talk.

– Hva?

– Jeg er elendig på small talk.

– Det har jeg nesten vanskelig for å tro på.

– Vel, sånn er det. Jeg beundrer alle som er gode på small talk. Min kone, for eksempel.

– Vi har da sett deg drive small talk i mange år på tv?

– Nja, egentlig er det ikke small talk. Med meg blir det fort alvor og litt dypere prat enn vaer og vind. Folk havner ofte i en sjelesorgsamtale med meg, en samtale de ikke har bedt om. Haha! Jeg spør ikke folk om hvordan de har det. Jeg spør: Hvordan har du det - egentlig?

– Du er han, ja? Han som skal rett inn i alvoret og det dype? – Ikke sant. Folk har bare tenkt seg på butikken, eller de er på vei til fest. Så blir de stående i et hjørne med meg og må snakke om hvordan de egentlig har det.

– Og siden du er pastor, og kjent fra tv, dreier samtalen seg ganske fort inn på tro og tvil, vil jeg... ehhh.. tro?

–Folk som snakker med meg tror kanskje at jeg ikke er interessert i noe annet enn Gud og tro.

– Det er vel litt forståelig. Når jeg får besøk av elektrikeren prøver jeg jo å snakke litt om elektrisitet, for skams skyld. – Ikke sant? Når de treffer meg, begynner de gjerne med en unnskyldning. «Jeg går jo ikke så ofte i kjerka, men...». Så vrir de seg litt og føler at de må bekjenne sine synder! Uffameg. Jeg kan altså snakke om andre ting. Vi kan godt snakke om biler eller sjakk, selv om det ikke står så mye om det i bibelen!

– Jeg vil snakke om jul. Du er med på en god del arrangementer nå før jul. Hva er det du ønsker å si til folk?

– Jeg vil gjerne gi folk litt julestemning. Kanskje litt banalt, men julestemning er fint. Så vil jeg gi noen glimt, noen små fortellinger, som sier noe om julens innhold. Her er det noen fantastiske begivenheter som jeg liker å snakke om. Flere av disse samlingene handler om å formidle noe med et større perspektiv, men i en form som gjør det tilgjengelig også for folk som ikke er så vant med å gå i kirka, eller tror på det kirka tror på.

– Det minner litt om tv-programmene dine, gjør det ikke det? Trosprogram med lav terskel?

W– Jo, det er ganske beslekta.

– Er det et lite paradoks at kirker og menigheter må lage sånne anledninger? Burde ikke alle søndager eller møtedager ha den lave terskelen, hvis målet er å snakke med folk som ikke trør ned kirkene?

– Jo, det kan du si. Jeg tror imidlertid dette er litt i endring. Tidligere hadde vi, i Filadelfia Oslo, der jeg har vaert pastor, mange interne kvelder og noen der vi så ut. Nå er perspektivet et annet. Tro og kirke må vaere relevant for folk, og ikke bare for dem som allerede er innafor veggene. Det betyr ikke at man ikke kan ha noen anledninger i tillegg der man legger saerlig til rette for å snakke om tro. Julen er en sånn tid.

– Der folk er mer åpne for å snakke om tro?

– Ja. Vi driver butikk hele året, men av og til er det salg. Forhåpentlig er det ikke opphørssalg, men en tid der vi byr litt ekstra på. Julen er en fantastisk tid der veldig mange er åpne for litt lenger tanker og litt større perspektiv. Hvor, og med hvem, skal folk snakke med om disse hvis ikke de kan gjøre det i kirkene? Misforstå meg rett. Man må aldeles ikke vaere i en kirke for å snakke om tro og tvil. Det kan man gjøre hvor som helst. På bussen eller i hagen eller på fotballtrening. Men i julen tror jeg folk er klare for å gå inn i disse litt store spørsmålene, og som en kristen vil jeg gjerne vaere med og plukke opp den ballen.

– Ok. Du vil ha butikken åpen hele året, og du er en varm tilhenger av julesalget. Men er folk like interessert i kirka og troen i januar, når salget er over?

– Det finnes forskning på dette. Hvor mange ville blitt med på en gudstjeneste dersom de ble invitert? Svaret er at ganske mange ville det, hvis de ble invitert av en venn, en nabo eller en kollega, altså noen de kjenner fra før. Derfor sier jeg ofte til folk som vil ha meg til å tale et sted: «Jeg trekker ikke folk, og folk skal ikke trekkes til kirka. De skal inviteres, og aller helst skal de gå sammen med noen de kjenner. Ingen som ikke er vant med å gå i kirka skulle behøve å gå dit alene».

– Mener du folk flest er interessert i tro?

– Ja. Heller mer enn mindre. Det er tegn på at antallet personer som bevisst tror er økende, samtidig som at antallet som bevisst ikke tror også øker. Det polariseres, og faerre opprettholder de religiøse tradisjonene for tradisjonens skyld. Spørsmålene om tro er kanskje litt borte fra offentligheten, men folk grubler på dem. Jeg pleier å si, med stor overbevisning, at alle folk baerer på en troshistorie.

– Hva legger du i det?

– Alle folk har stilt seg selv noen grunnleggende spørsmål på et tidspunkt. Hvor kommer jeg fra? Hva skjer etter at jeg er død? Finnes det noe større enn meg selv? Dette er ting vi tenker på, noen mer enn andre, men alle er innom dem. Eksistensielle spørsmål som bare kan besvares med tro. Derfor baerer hvert menneske en troshistorie. Hvis du er ateist, har det en historie. Jeg er troende. Det har en historie. Hva og hvem folk tror på er jeg genuint interessert i. Det er kjempespennende å høre folk fortelle troshistorien sin. Noen mangler litt ord. De er ikke så vant med å fortelle. Noen har vonde opplevelser knyttet til sin troshistorie.

– Du har reist land og strand og snakket med folk om tro. Har du funnet noen fellestrekk i disse troshistoriene? –Ja. For veldig mange er det noen avgjørende og definerende år rundt konfirmasjonsalderen. Når vi lager tv, leter vi etter et vendepunkt eller et nullpunkt der ting står og faller. Når er det troen blir omfavna eller avvist, styrket eller svekket? Jeg mener å ha sett at for svaert mange er det som skjer i 14–15–16-årsalderen helt avgjørende.

– Konfirmasjonen?

– Ikke nødvendigvis konfirmasjonen i seg selv, men den tiden og den alderen. Da kommer disse eksistensielle spørsmålene opp. Hvor kommer jeg fra? Finnes det en gud? Vil denne guden i så fall ha noe meg meg å gjøre? Mange av dem jeg møter har fått sin troshistorie avgjort i løpet av noen måneder rundt konfirmasjonsalderen. Det er også en sårbar tid. Jeg skulle ønske vi kunne møtt unge menneskers sårbarhet, nysgjerrighet og alle spørsmålene de har på en bedre måte. Med større respekt, større åpenhet og med kjaerlighet og omsorg. Det gjelder ikke bare kirka, men hele samfunnet. Vi har blitt bedre, men vi har fremdeles litt å gå på. Jeg gikk i gatene i Stavanger sammen med Per Fugelli, som omtalte seg selv som Nysgjerrig-Per. Foreldrene var ikke troende, men han hadde mange spørsmål. Han gledet seg til konfirmasjonen, til å få stille alle disse spørsmålene. «Det kunne vaert veien inn i kirka, men det ble veien ut», sa han. Jeg husker at jeg spurte ham: «Syntes de spørsmålene dine var truende»? «Nei, det var allergi mot spørsmål overhodet», svarte han. Det første han gjorde etter konfirmasjonen var å melde seg ut. Vi må ikke avvise spørsmålene.

– For å vende tilbake til jul og advent. Du mener det er tiden for å stille disse store spørsmålene?

– Jeg tror vi er åpnere for lange tanker og refleksjoner i den tiden vi går inn i, ja.

– Hva er julens budskap? – ...

– ...noen forslag?

– ...det... haha, jeg burde hatt et kjapt svar på det, ikke sant?

– Nja, jo, du er jo pastor, så denne må du nesten klare.

– Du vil ha kjernen? Ikke alt det surret rundt?

– Ikke noe small talk, nei. Du er jo så dårlig på det. Selveste julebudskapet.

– ... Hmm .... Du er ikke mye til pastor når du ikke klarer den på direkten! Haha!

– Jo, da. Jeg ser at det er like før du har det nå.

– Ok. Julens budskap er at Gud blir menneske. Ikke bare menneske, men et lite barn. Går det an å bli mindre, svakere og mer sårbar? Så mye religion representerer så mye makt. Da er det fantastisk at Gud blir det lille barnet. Det handlet aldri om makt, men om å tro at kjaerligheten er den sterkeste makten.