Henry Hinna 90 år

Tidligere fotballspiller, leder og materialforvalter i Viking,

Henry Hinna, Stavanger, blir 90 år søndag

2. desember.

Opplagt og i fin form med imponerende hukommelse.

– Hvis det ikke var deg så ville jeg aldri stilt opp, sier Henry mens han nipper til kaffekoppen.

– Har du sett et Viking-lagbilde hvor jeg er med på? Har du lest et intervju noe sted hvor jeg uttaler meg? Nei! Jeg liker ikke oppstyr.

I 16 år var han selger hos Høvig Lys. – Jeg har vaert med på å opplyse og belyse folket, sier Henry spøkefullt. De kjappe og treffende bemerkningene sitter ennå.

Siden 1945 har han vaert i Viking. Gikk gradene, gutte- juniorlag og A-laget hvor han er oppført med tre serieog 14 privatkamper. Han fungerte som trener/oppmann og leder i U-avdelingen.

I 1989 ble han tildelt Vikings fortjenestemedalje. Både Henry, kona Marit og datteren Marianne var engasjerte i Viking. Men motgangen meldte seg også hos familien Hinna. Kona døde i 1989 av livmorskreft. Sorgen var tung å baere. Men skjebnen var ikke ferdig med å vaere ubarmhjertig. Sjokket var brutalt og vanskelig å fatte da datteren Marianne fikk brystkreft. Henry måtte igjen vaere den sterke bjelken som tok imot både den fysiske og psykiske belastningen.

I 1999 døde Marianne. Henry var plutselig alene. Å miste de naermeste fremkalte ubeskrivelige smerter og reaksjoner. Henry var knust. Baerebjelken begynte å slå sprekker.

Men Henry har vaert flink til å bearbeide sorgen. Han fikk god hjelp av alle sine venner i Viking. Hurtig, småtrippende med korte skritt og capsen på plass vasket og ordnet han draktene. Arbeidet gikk unna tilsynelatende med liv og lyst. Men innerst inne gnaget smertene og livet virket meningsløst og urettferdig.

Sårene har ennå ikke grodd men det gode Viking-miljøet hjalp han over kneiken.

Arbeidet rundt A-laget var den beste terapien for en livsglad Henry. I årenes løp har mange dyktige Viking-spillere stiftet bekjentskap med den humørfylte gledesprederen. De gode kommentarene kommer hele tiden.

Da han ble 85 år var det slutt med hobbyjobbing i Jåttåvågen. Han savner miljøet. Har bare vaert på stadion er par ganger i år.

Henry kjører bil ennå og sammen med Gisle Oseberg farter de rundt og spiser god mat forskjellige steder.

– Gisle er som en støttekontakt for meg, sier Henry.

– Hvordan er helsen i dag?

– Til å leve med, kommer det kontant. Men han savner jobben, miljøet og familien.

– Jeg arrangerer ingen mottakelse og det blir ingen feiring - jeg er bortreist på dagen, sier han.