Frå mors mage til havsens djup
BOK: Inger Bråtveit opnar ein skinande Suldalsport til litteraturen og livet.
Inger Bråtveit: Dette er også vatn. Roman. 165 sider. Oktober.
Det kan nok så vera at om det ein ikkje kan tala, må ein teia, som filosofen seier. I dagleglivet som i litteraturen elles hadde det vore endå gildare om ein gjorde som suldalsforfattaren Inger Bråtveit (1978, debut 2002) og teidde seg inntil ein har noko å seia: Ho meddeler seg ikkje i utide, men er til gjengjeld mellom dei få som både formelt, diktarleg og emosjonelt tilfører både litteraturen og livet noko meir og annleis når ho gir ut ei ny bok.
Som med haustens «Dette er også vatn», som nok er ein roman, men slik han formeleg fråtsar i litteraere teknikkar og allusjonar er han samstundes ein merkeleg hybrid av ein roman. Men same kva sjangernemning ein vel, er det samla verket konsistent så det rekk, og noko av det mest interessante som har kome min veg frå dei skjønnlitteraere forlagsavdelingane i år.
For Bråtveit er ikkje det fornemste med skrivinga å skapa underhaldning, ei veldreid historie, «spenning» og skjønn skrift – sjølv om ho gjer dét også, det viktigaste er å få sagt noko eksistensielt vedkomande: «For meg er ikkje det å skriva eit estetisk prosjekt, det er eit umogleg etisk prosjekt, som berre har språket som verktøy til å prøva å hjelpa meg inn i og ut av.» (52)
I «Dette er også vatn», der forfattaren så til dei grader har skrive seg sjølv inn i boka frå barndom i grisgrendte Suldal til storby nå og med omvegar til fleire land, er elementet vatn den samlande staden for liv, livsutfalding – og død. Bokas skrivande Eg er ein forfattar som ikkje har det godt om ho ikkje får sett noko på papiret kvar dag. Men det er vanskeleg å få til når ho er ei ammande mor i leilegheit med sjuk mann og to bonusbarn. Men ho står på, og ender opp med den boka lesaren sit med, og som skildrar dagane hennar samstundes som ho drøftar sider ved tilvaeret vi alle må forhalda oss til (om nødvendig undertrykka).
Etter ei innleiing der bokas mors-Eg framviser koss livet hennar akkurat nå artar seg, skriv ho i fem avdelingar - med vatn som gjennomløpande tema – om grunnvilkåra våre, frå fosterets symjing i morslivet, til barnets møte med elementa og bading i sjøen, eiga symjing, aleine og med andre, over generasjonar og i høve til staden ho voks opp og menneska som står og stod henne naermast. Og alt saman i høve til vatn, som med lufta vi pustar i, er det aller nødvendigaste for alt liv. Og som drep, slik heile mannskapet på den russiske u-båten Kursk innesperra og sakte døydde i sitt lukka rom; dei er også med i det spennet Bråtveit får plass til mellom permane.
Det handlar om å veksa opp ein stad, ut av barndomsheimen og staden, men slik at folk og stader forblir integrerte i ein, til og med stadig viktigare ettersom livsfasane elles endrar seg, om generasjonars liv og død sett i kvinneperspektiv, om morskap og arbeid, om å arbeida og skriva, forfattarskap. Sjeldan såg ein klarare enn her koss litteratur omformest til opplevd liv som så i sin tur sjølv avlar dikting – i ei bok som på sine essayistisk vandringar nemner og refererer til eit trettitals forfattarar, og alluderer til endå fleire (liste bakarst i boka).
Bråtveit viser til desse skrivarane, mens ho legg sine eigne moralfilosofiske, praktiske og litteraere betraktningar til. Ho ikkje bare vandrar i temaet, som det gjerne heiter om essayistisk skrivemåte, ho tar det alt saman inn over seg, gjer det til sitt og omdannar det til ei forteljing om både skrift og liv. Midt i ei tid då folk køar for å «stå fram» og «byr på seg sjølv» mens dei erklaerer at dei er «audmjuke», er Inger Bråtveit audmjuk – utan å setja den etiketten på seg og det kunstnarlege arbeidet sitt:
«For den eg er, er ikkje ho eg vil vera. Det eg skriv, er ikkje det eg vil skriva. Det er difor eg er laerar. Ein laerar som skal laera andre å skriva.» (107)
Og lesa, skulle eg leggja til.