Kroppen hans tålte ikke toppidrettslivet
SKISKYTING: Framtiden så lovende ut for skiskyttertalentet fra Lura som vant bronse i sitt første senior-NM. Så ville plutselig ikke kroppen mer. Nå hjelper Stian Gilje andre å unngå samme skjebne.
Stian Gilje hadde en plan for livet, han skulle bli verdens beste skiskytter. Allerede i 2008 var han et stykke på vei, og fire år senere kom han på 3. plass i sitt første senior-NM. Øverst på resultatlisten var en av utøverne som kom til å prege sporten de neste årene, Emil Hegle Svendsen.
– Jeg ble kanskje litt vel ivrig i tiden etter, sier Gilje aerlig.
Kroppen sa stopp
Gilje var 22 år da han jublet for sin første bronsemedalje. Han var på vei til å oppfylle drømmen om å nå verdenstoppen innen skiskyting. Under sesongoppkjøringen året etter ga Gilje alt. Han forklarer at han trodde han måtte trene enda mer for å ta det siste steget helt til topps. Han hadde flyttet til Lillehammer for å satse, dagene gikk til trening og restitusjon. Etter to høydeopphold i Italia, viste de fysiske testene at han var i bedre form enn noen gang. Alt så lovende ut. Så kom smellen.
– Jeg våknet en morgen med hodepine og var totalt utmattet. Jeg prøvde etter hvert å trene, men måtte gi meg etter en halvtime, sier han.
Legen fant ingenting galt. Kanskje han hadde gått på en såkalt høydesmell? Gilje fikk beskjed om å hvile seg i noen måneder i håp om at kroppen ville heles, men noen måneder senere følte den tidligere svaert aktive mannen seg fortsatt like utmattet. Etter flere tester i Oslo viste det seg at han hadde mykoplasma, en bakterie på lungene som kan føre til blant annet lungebetennelse. Sesongen som skulle bli hans beste, ble hans verste. Han gikk fra å vaere blant de raskeste, til å vaere fire og fem minutter bak teten, men det stoppet ikke Lura-gutten.
– Det motiverte meg. Jeg ville vise at jeg kunne komme tilbake, sier han.
Håpet
Sommeren 2013 begynte han sakte å trene seg opp igjen. Kroppen skulle gradvis venne seg til den tøffe treningsbelastningen. Utover høsten begynte den gode følelsen begynte å komme tilbake og håpet om at han kunne stille til start i sesongåpningen ble større.
Så sa kroppen stopp på ny. De samme symptomene som høsten året før kom tilbake. Han følte seg utmattet og klarte ikke prestere på trening. Etter noen runder med seg selv bestemte han seg for å legge opp. Han hadde mistet motivasjonen, og frykten for at han skulle trene forgjeves enda ett år ble tungen på vektskålen.
Engasjert
Nå, ti år etter Aftenbladet møtte det unge talentet, sitter Gilje på et lyst kontor på Jaerens SportsMed på Orstad. I september begynte han å jobbe som fysioterapeut. Han har oppnådd drømmen om å hjelpe andre unngå å oppleve det samme som ham. Han snakker fortere og høyere når han forteller om hvordan han mener han kan hjelpe mennesker til å få det bedre. Om hvor viktig et godt samarbeid mellom fysioterapeuten og pasienten er for å oppnå det beste resultatet. Han brenner for arbeidet sitt, det viser gløden i øynene og smilet som stadig dukker opp i de små pustepausene han innimellom må unne seg.
– Jeg angrer ikke på at jeg la opp. Jeg hadde gjort det samme igjen, sier han.
Fortsatt vinnerinstinkt
Fem år etter at han la skiene på hyllen, er han i gang med en ny sesongoppkjøring mot neste triatlonsesong. Det tok noen år før kroppen føltes som før, men nå føler han seg som før han gikk på treningssmellen. Gilje liker å presse kroppen til han kjenner blodsmaken i munnen og melkesyren svir, men konkurrerer nå bare mot seg selv. Han beskriver det som en evig jakt på bedre tider.
–Jeg angrer alltid før start. Gruer meg til å kaste meg uti det iskalde vannet, men jeg gjør det likevel. Vinnerinstinktet våkner når startskuddet går, sier han og ler.