Når alle kjenner alle
LEDER: I kommuner med få innbyggere er det tette forhold, på godt og vondt. Derfor er det noen ganger nødvendig med kontroll utenfra.
«Gi kommunene større myndighet og lokalt handlingsrom i arealpolitikken. Styrke eiendomsretten og gi grunneierne økt innflytelse på forvaltning, regulering og bruk av arealer, også i verneområder. Avgrense Fylkesmannens muligheter til å drive skjønnsbasert overprøving av kommunene».
Sitatet over er hentet fra statsminister Erna Solberg og Høyres program, vedtatt på landsmøtet på Gardermoen i vår. Og det illustrerer dilemmaet som kan oppstå når lokale folkevalgte skal fatte beslutninger som har stor og direkte økonomisk betydning for innbyggerne i kommunen, inkludert de folkevalgte selv.
Et av de grunnleggende skillene i norsk politikk er synet på lokal myndighetsutøvelse. Er det best at alle beslutninger fattes så naer innbyggerne som mulig, eller er det en fordel at enkelte beslutninger overlates til instanser som kan vurdere dem fra et overordnet og helhetlig perspektiv?
Det er vanlig å høre lokale folkevalgte og lokalt naeringsliv, saerlig i distriktskommuner, klage over at fylkesmann og stat stadig blander seg inn i lokale forhold og legger begrensninger på naeringsutviklingen. Saerlig vanlig er dette i saker som angår hyttebygging, veibygging og kraftutbygginger. Byfolk og byråkrater sitter langt borte og legger hindre i veien for framtidstro og naeringsutvikling.
Saken fra Sirdal kommune, der fylkesmannen i
Agder har kjent et kommunestyrevedtak om arealbruk ugyldig på grunn av inhabilitet, er illustrerende for de dilemmaene som kan oppstå. Kommunedelplanen for Sirdal Nord ble kjent ugyldig fordi flere av kommunestyrets medlemmer skulle ha erklaert seg inhabile da den ble vedtatt, fordi de hadde direkte økonomiske fordeler av utbygging eller omregulering.
I en hyttekommune som Sirdal er et vedtak om å få bygge hytter det samme som å sikre seg store inntekter. Blir eiendommen derimot regulert til andre formål, vil grunneieren gå glipp av disse pengene. Det sier seg selv at presset på lokale saksbehandlere og på de folkevalgte blir stort i slike saker. Folk bor og lever tett på hverandre, og vernevedtak som hindrer utbygging kan skape stor frustrasjon.
Derfor er det viktig at den lokale råderetten ikke er absolutt. Noen ganger er det rett og slett umulig for en liten kommune å se det store bildet. Noen ganger er byråkrati et gode. Derfor er Høyres programstandpunkt å gå for langt.