Jul med gammel gløgg og naboens oppblåsbare nisse

KOMMENTAR: Det skulle vaere den julen uten stress. Vi skulle pynte hver krik og krok med plastperler, la google-assistenten sørge for julestemning og droppe å kjøpe gaver til svogere.

– Hva gjør vi med julekort? spurte han.

– Vi dropper det, svarte jeg.

Det var ikke blitt advent ennå. Men klementiner og lilla lys var i hus, og det var ikke den dag i desember som ikke hadde program. På kjøleskapskalenderen sto det små skriblerier tett i tett på desemberdagene: julemiddag her, luciafrokost der. Fotballavslutning, juleverksted og grøtfest.

– Vi hadde ikke julekort i fjor heller, sa han.

– Da har vi skapt en ny tradisjon, sa jeg. Vi skulle egentlig komme sterkt tilbake dette året. I fjor hadde vi det jo så travelt! Men selvsagt har det ikke blitt mindre travelt på et år.

Det som var nytt dette året, var min innstilling til stresset. Dette året skulle jeg med rak rygg velge bort sysler som skaper unødvendig høye skuldre og heller dyrke det som er kos.

Snart skulle det bli første søndag i advent. Vi skulle rekke å bake noen pepperkaker, og hele uken før november ble til desember skulle produksjonen av julepynt vaere stor.

For poden hadde siden av midten av november kommet hjem fra skolen nynnende på julesanger, og kveld etter kveld hadde han spredd grønne og røde plastperler over kjøkkenbordet. De skulle bli til småjuletraer og nisser.

Med nesen i perlebrettet skulle ungene smårope til google-asistenten og be henne spille «En stjerne skinner i natt» med Marcus og Martinus på ny og på ny.

Jeg hadde nok foretrukket en variant med Sissel Kyrkjebø eller Oslo Gospel Choir, men jeg skulle synge gladelig med på Marcus og Martinus-versjonen mens jeg strøk det varmet jernet over nok et perlebrett med julenissemotiv.

Ingen krik eller krok i vårt hjem skulle mangle perle-nisser eller -snøkrystaller i plast denne julen.

Da den første luken i kalenderen ble åpnet, var det ikke snev av julestress å spore. O så deilig! O så skjønt! I stedet for å tenke på gulv som skulle ha vaert vasket og gaver som burde ha vaert kjøpt, skulle vi nyte synet av den gigantiske, oppblåsbare julenissen i naboens hage.

Bakerst i et skap skulle vi finne et par gamle flasker gløgg, og mens ungene strevde med å få sove, yre av forventning til neste dags luke i Rema 1000-kalenderen til 20 kroner, drakk vi gløgg, spilte julemusikk og tenkte på om det var flere julesysler vi kunne droppe for å forlenge denne, akk, så deilige adventstid.

– Jeg vurderer å ta en feriedag. Det er altfor stress å gjøre innkjøpene i helgene, sa min søster i telefonen

Hun hadde nettopp avslørt at adventsstaken hennes hadde hvite lys dette året. Krans på døra var det årevis siden sist hun hadde fått opp. Jeg kunne trøste henne med at vi hadde glemt å tenne det første lyset, om det var aldri så lilla.

– Det blir så altfor mange gaver, sa jeg. Her var vi på bølgelengde.

Ett minutt senere informerte jeg min mann om at søstrene sisters hadde vedtatt å droppe svoger-gaver. Her var det all grunn til å kjøre på med gløgg og Marcus og Martinus. I peisen knitret det, og gjennom vinduet så vi den gyngende, oppblåsbare nissen bak naboens hekk.

Neste dag dumpet det første julekortet ned i postkassen vår. Det skulle rykke ørlite i skulderen min, men jeg blåste det bort. Jeg snuste heller inn lukten av nellik og ingefaer og smilte varmt til de to små som ba så tynt om å få eeen siste pepperkake. Så krøp vi opp i sofaen og så neste episode av julebarnetv. Mens julekongen viftet med ridderhansken funderte jeg på om flasken med gløgg fra 2014 fortsatt var drikkende.

– Har vi ikke et bunadsbilde fra konfirmasjonen til Selma i vår, sa jeg.

Julekort nummer to skulle melde sin ankomst og skuldrene hengte seg bitte litt opp igjen. Ville jeg egentlig la julekort-stans bli en ny tradisjon? Burde vi ikke lete litt etter det bunadsbildet?

Han bladde gjennom bildene på telefonen og fant oss alle seks, nygredde og pene i tøyet. Det perfekte julekort. Bunadsbildet fra Selmas konfirmasjon i mai.

Vi var bare noen tastetrykk unna bestilling. Det var neppe verd å kutte ut julekort nå som vi hadde et motiv. Vi kunne bare kjøre opp volumet på Marcus og Martinus, kjøpe en fersk flaske gløgg og sette av et par timer en kveld. Det skulle bli julekos. Ikke julestress. Ingen grunn til å kutte ut en juletradisjon som egentlig bare bidro til å løfte stemningen ytterligere.

– Det er noe kjent med dette motivet, sa han.

Jeg presset den ene skulderen bestemt ned. Overså at det rykket litt i den andre. Men han hadde et poeng. Det var noe kjent.

På innsiden i et kjøkkenskap skulle han finne forklaringen. Der hadde vi hengt opp de siste års julekort.

– Vi hadde julekort i fjor! sa han lettere henrykt.

– Et bunadsbilde fra Maris konfirmasjon, fortsatte han.

Og akkurat der gikk lufta ut av naboens oppblåsbare nisse.

Ville jeg egentlig la julekort-stans bli en ny tradisjon? Burde vi ikke lete litt etter det bunadsbildet?