Fort! Skyt budbringeren!
KRONIKK: Å gasse en gris er som å gasse et barn, sier veganeren uten å blunke. Dette er en sjokkerende og provoserende påstand. Dessverre er den også sann.
(Kronikkforfatter Alf Berg er ikke selv veganer. Red.mrk.)
«Veganer-general» Samuel Rostøl hevder at griser utsettes for store lidelser når vi gasser dem. Han siterer det svenske landbruksuniversitetet, som mener det for grisene føles som om de brenner innvendig. Rostøl får 13.000 mennesker til å skrive under en kampanje mot gassing av gris. Folk flest rister oppgitt på hodet, og det går bølger av hets mot veganere på nettet.
Litt senere i høst er Rostøl frampå igjen for å skape mer ubehag: Han hevder at vi synger for barna våre på en måte som renvasker dyreindustrien, allerede før barna kan snakke. Folk kaller ham ekstrem og humørløs. Mer hets følger.
Siste «veganer-skandale» ble levert av Dagbladet 12. november: Dyreaktivist Henrik Seip hevdet at en gris kan sammenliknes intellektuelt med et tre år gammelt barn, og at vi derfor bør vurdere hvordan vi tenker om å gasse treåringer. Dagbladets journalist spør om ikke det er å sette ting på spissen. «Jo, det er det», svarer Seip.
Så blir det bråk igjen, og mer hets. I front gikk nok en gang Thomas Leikvoll, selverklaert vegan-nemesis numero uno: Akkurat som med barnesangene mener han dette er langt over streken. «Om man ønsker dialog,
funker ikke dette», opplyser han på sin Facebook-vegg.
Tydelige, faktaorienterte
Hva kan det komme av at dialog med veganerne er umulig? Hvorfor er de så vanskelige?
Svaret: De er ikke vanskelige. De er bare tydelige og faktaorienterte. I alle de tre påstandene snakker de ubestridelig, objektivt sant.
Vi maler kjøttindustrien rosenrød for ungene våre, men synes det er greit fordi vi selv har barndomsminner knyttet til sangene. Griser, som har naturlig levetid på opp mot 15 år, sendes gruppevis i gasskamre og dør i stress og lidelse etter et halvår – i sin barndom, eller i beste fall i puberteten.
Smarte er grisene også: Omtrent som en menneskelig treåring, som Seip påpeker. Gassingen er kulturelt akseptert, men å si at den er betenkelig er ikke en gang i naerheten av «satt på spissen». Det er så sant at det gjør vondt i magen. Derfor reagerer vi med sjokk og avsky på påstanden: Vi liker ikke å ha vondt i magen.
Sant men ekkelt
Spørsmålet er ikke lenger hvorfor veganerne sjokkerer oss, men hvorfor vi blir sjokkert når de forteller at vi lever i en kultur som rasjonaliserer vold. Det oppleves som uvirkelig, selv om vi egentlig ser at det er sånn når de peker på det.
Det mest sjokkerende: Nå vet vi at veganerne har rett i hele sin argumentasjon. Vi har bare ikke visst om det før. De slapp aldri til fordi vi syntes de var så rare.
Nylig møtte veganer Rostøl ernaeringsprofessor Birger Svihus (NMBU) i to tv-debatter (i Debatten på NRK1 og i TV2 Nyhetskanalen). I begge debattene feilsiterte Svihus flere forskningsrapporter for å lande på et feilaktig, innbilt poeng om at veganere er feilernaerte. I begge tilfellene ble han arrestert av den kunnskapsrike veganeren, tydelig irritert.
Dette er helt nytt. Veganere har aldri vaert synlige i eter-mediene. Nå ser vi at mytene om dem er usanne. De er verken anemiske eller usaklige. Ikke ser de spesielt sinna ut heller. Det overrasker kanskje mest, for vi har blitt så vant til å tro at de er ekstreme. Vi vil helst at folk som rokker ved våre tradisjoner skal vaere sånn.
Vi bør sjekke påstandene – grundig
Det logiske neste skrittet må derfor vaere å se på veganernes andre påstander. Stemmer de også? Hva kan det komme av at kjøttbransjen er den eneste bransjen som er immun mot omdømmekriser? (Det var tilfeller av grov vanskjøtsel i svinenaeringen hver fjerde dag i første kvartal, uten noen endringer i kontrollrutiner hos samvirkene.) Er melk et manipulert kosttilskudd, hvor de fleste av mikronaeringsstoffene tilsettes i kuenes fôr? Er det riktig at kua lever med store traumer fordi barna deres tas fra dem med det samme de er født? Er det riktig at de er kloke, har sosiale liv når de kan, men frarøves muligheten til å leve i omsorg og fellesskap?
Vi ser gjerne en ny debatt om dette: Kanskje Ida Berg Hauge, leder i Opplysningskontoret for meieriprodukter kunne møte til debatt med en veganer og diskutere disse mer eller mindre pinlige halvsannhetene som veganere nå har gjort oss oppmerksomme på? (Ja, navnet her er feil: «Opplysningskontorets» oppgave er ikke å opplyse, men å selge så mye melk vi klarer å svelge unna.)
Debatten om matskiftet bør ikke vaere over nå. Tvert om – at veganerne så langt har alle sine påstander på det tørre bør føre til at vi ser naermere på hver eneste én av dem.