En stavangerkunstner av internasjonalt format
UTSTILLING: I seks år har kritiker Trond
Borgen ventet på ny utstilling av Else Leirvik. Nå er hun tilbake – og han jubler for det han får se.
Galleri Opdahl:
Else Leirvik, Epletre, skulptur. T.o.m. 20. jan.
Jeg har ventet lenge på en ny utstilling av Else Leirvik, og jeg blir ikke skuffet. Da hun stilte ut i Galleri Opdahl for seks år siden, var det med konseptuelle portretter av mennesker som en gang levde, i form av enkle objekter ladet med metaforisk kraft. Det gjorde sterkt inntrykk.
Når hun nå stiller ut samme sted, er galleriet ladet med den samme kraften, og igjen viser stavangerkunstneren at hun er av internasjonalt format. Ni skulpturer, som, selv om de fleste ganske små, likevel fyller hele gallerirommets volum, fordi de er produkter av et stort kunstnerskap som ikke trenger annet enn det stille og intime, det nesten umerkelige, for å overbevise.
Poetisk visjon
«Epletre» kaller hun denne nye helheten. Ta ikke tittelen bokstavelig, let ikke etter konkrete traer, snarere etter syntesen av epleblomsten, frukten, vinden og luktene, og av mennesket som følsom skapning midt i denne naturen. Let også i poesien til Olav H. Hauge, og i kunsthistorien. For alt dette ligger som akkumulert bakgrunn som denne utstillingen er et konsentrat av.
En tynn vertikal stamme støpt i bronse, over to meter høy, er det første som møter meg («Nr.1»); den er lent opp mot veggen, som i prekaer balanse. Og midt på stangen er glattheten brutt av en knudret uregelmessighet – den er bøyd, men ikke knekket – og i håndens arbeid med objektet finnes spor av det uperfekte. Bronsen forankrer denne skulpturen i en årtusengammel klassisk kunsttradisjon, som Leirvik bøyer til eget bruk og som hun viser at hun kjenner til bunns også i de øvrige skulpturene. I «Nr.2» vokser en liten figur opp av et tynt, gebrekkelig bambusrør støpt i bronse; figuren kan vaere en blomst, noen epler, et stilisert menneske – men først og fremst er den en poetisk, vâr visjon – raskt, men omhyggelig formet i leire, så støpt. Også her bor det imperfekte, små uregelmessige spor etter en kunstnerisk følsomhet som både sitter i fingrene og i sinnet. Den tynne sokkelen gjør skulpturen skjør og sårbar; den balanserer som i trass mot en verden av brautende krefter.
Vektløst
Når Leirvik patinerer «Nr.5 (vintereple)» hvit, er det som om snøen har falt over de overvintrende eplene, som har lukket seg inne i stillheten, også her båret av en tynn stang som får figurasjonen naermest til å virke vektløs. Det er nettopp dette som gjør utstillingen så flott og gripende: Leirvik har montert sine små objekter i rommet som en orkestrering av stillheten; det lydløse hviler i skulpturene. Jeg ser skjønnheten i kunstens stillhet – ikke den enkle overflateskjønnheten som verden er så full av, men en annen skjønnhet, det Michelangelo kalte un’ altra beltà, og som Fartein Valen viser til i sin komposisjon Sonetto di Michelangelo. Michelangelo snakker om «et gammelt minne som åpenbarer en annen skjønnhet for hjertets glede».
For Leirvik ligger det gamle minnet i hele kunsthistorien, for hun trekker subtile tråder helt tilbake til oldtidsskulpturen Venus fra Willendorf (24000 år gammel) og fram til klassisk modernisme (bl.a. Eva Hesse og Louise Bourgeois). Mens skjønnheten ligger i det prismet som modernismen i sin tid skapte – ikke lenger som noe revolusjonerende, men som et fortrolighetens fundament for egen kunst. Mens stillheten hviler i Leirviks innforståtthet med denne historien.
I «Nr.9» er kunsten en virkelig nøtt; Leirvik har foretatt en enkel men virkningsfull bearbeiding av en banksianøtt, slik at den ser ut som et hode med et kor av åpne munner som lydløst hvisker sine hemmeligheter fra dets mørke dyp.
Leirviks følsomme evne til å fortette de kunsthistoriske trådene, og sitt eget saeregne kunstnerskap, til essensen av kulturog naturopplevelser, skaper en kunst som virker som om den nettopp er i ferd med å flyte opp fra underbevisstheten, bryte fram i en tilstand som har paradoksets egenskaper: kunsten er svaert sterk, men samtidig skjør og sårbar.
Det eneste jeg hører i denne stillheten, er kunstens eget åndedrett. Når den faller sammen med mitt eget, omsluttes jeg fullstendig av den stillheten som ligger i de vakreste gjenstander.