Visuelt vakker framtidsdystopi
FILM: Noen filmer drar ut handlingen i langdrag. I «Mortal Engines» skjer dessverre det motsatte, noe som gjør filmen mindre god enn den kunne vaert.
Mortal Engines: Sjanger: Sci-fi. Skuespillere: Hugo Weaving, Stephen Lang, Robert Sheehan, Hera Hilmar. Regi: Christian Rivers. USA, 2018 Lengde: 2 t. 8 min. Aldersgrense: 12 år
Vi har reist noen hundre år fram i tid. En krig som bare varte i en times tid har utslettet sivilisasjonen slik vi kjente den, jorden er blitt ufruktbar og fiendtlig og de menneskene som har overlevd har organisert seg i store, rullende farkoster, noen av dem på størrelse med storbyer. Én av dem er faktisk en slags rekonstruksjon av London, hvor innbyggerne har tatt vare på det som var igjen av bygninger og saerpreg. Når denne filmen starter er den engelske hovedstaden i ferd med å sluke en bayersk landsby og dens innbyggere.
Med på lasset følger en mystisk, ung jente, og før vi vet ordet av det har hun gått løs på en sentral londoner med kniv. Etter en halsbrekkende flukt og en rekke kjappe introduksjoner av mer eller mindre sentrale figurer, følger vi jenta videre i sin jakt på hevn. Det viser seg snart at både hun og resten av verden står overfor andre og større problemer, og så baller det på seg.
«Ringenes herre»-laget
Både Peter Jackson og Fran Walsh, som henholdsvis regissør og manusforfatter på «Ringenes Herre» og «Hobbiten»filmene har vaert involvert i filmen. Den er regissert av Christian Rivers, som blant annet har jobbet med den visuelle utformingen av nevnte filmer tidligere. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen stilen, og når London beveger seg mot muren som skiller den anarkistiske utmarken fra den frie verden, er det som om Mordors tropper gjør seg klare for å legge under seg de fredelige områdene av Middleearth.
Har det for travelt
Men så er det selvsagt også en del som skiller de ulike produksjonene fra hverandre, og da tenker jeg ikke først og fremst på at de baserer seg på ulike bøker fra ulike forfattere og ulike tider. Det største aberet er kanskje tempoet historiene fortelles i. «Ringenes Herre»-trilogien hadde etter min mening perfekt lengde og «Hobbiten»-trilogien var altfor lang. Her er vi over i motsatt grøft, hvor Rivers skynder seg sånn igjennom historien at det blir for lite tid til å etablere bakteppet og de sentrale karakterene. Flere bifigurer og sidehistorier blir behandlet med harelabb. Det er synd, for historien er spennende og frisk, og det visuelle er ofte fantastisk. Hvis vi i tillegg hadde fått mulighet til å fordype oss litt naermere i bakgrunnen til både folk, konstruksjoner og landskapet selv, hadde historien fått et helt annet fotfeste.