Ka då – ittepå oljå?
GJESTEKOMMENTAR: Kan veksten i regionen vare ved når oljeverksemda peikar ned? Vêret på Vestlandet er i sanning skiftande på denne tida av året. Stundom kan dagane vaere blanke, med klåre fargar og eit utsyn som strekk seg vidt. I neste no kan regnet styrte og gjere kvardagen tung og grå. Regnet sildrar i rennesteinar, lurar seg ned i jorda, leitar seg fram til bekkane og fyller til slutt opp elvene. Og over alt ser ein at vassføringa stig når vatnet buldrar mot havet.
Økonomien som ei elv
Med litt innleving kan økonomien rundt oss sjåast som ei elv. Påfyll kan ein få gjennom oppsving i verdsøkonomien, medan internasjonale nedgangstider vil ha ein dempande verknad på aktiviteten og sysselsettinga.
På tilsvarande vis gjorde oppdaginga av superlønsam olje for 50 år sidan at naeringsutviklinga på Vestlandet fløymde opp, med høg vekst i aktivitet og sysselsetting som resultat. Med forbigåande avbrot frå år til år har medgangen vart i fleire tiår.
Den positive samanhengen mellom oljeutvinning og økonomisk vekst er ikkje sjølvsagt. Andre delar av verda er full av døme på at rikdom på naturressursar har undergrave vekstevna i mange land, og i tillegg lagt grunnlag for auka korrupsjon, politisk uro og konflikt. Dette er kjernen i den såkalla ressursforbanninga.
Men i Noreg har me mykje forsking som peikar mot at oljeverksemda i hovudsak har vore til gagn, både for vekst og velstand. Det betyr ikkje at oljeverksemda er utan negative verknadar, men at nettoeffekten på økonomien er positiv. Dette betyr heller ikkje at me hadde vore lutfattige utan oljen, men at me måtte ha tilpassa naering og taering meir som våre naboland. Det har trass alt ikkje gått så aller verst, det heller.
Flaumtoppen er naer
Mykje tydar no på at olje- og gassaktiviteten etter kvart vil falle, som følgje av at ressursane naermar seg uttømming og/ eller fordi ein meir karbongjerrig energimarknad vender seg bort frå fossile brensel. Spørsmålet blir dermed: Kan veksten i Stavanger-regionen haldast ved lag?
Det meste av forskinga på området har teke for seg økonomiske verknadar av oljeverksemd i tida for oppbygging og drift. Men enkelte arbeid har ein der merksemda er vendt mot tida etter at oljeaktiviteten har passert toppen og ressursinntektene peikar nedover. Trass alt er det dette som er mest relevant for dei neste 50 åra.
Dei fleste slike studiar er frå USA. Her har ein sett på kommunar og regionar der utvinning av olje har vore viktig i tidlegare tider, men ikkje i dag. Fleire nye slike arbeid konkluderer med at ressursrike regionar får større vanskar enn andre med å halde aktivitet og sysselsetting ved lag i tida etter at ressursutvinninga tek slutt.
Regionar som er spesialiserte mot ein spesifikk naturressurs, kan få vanskar om denne ressursen blir uttømt lokalt. Men om kompetansen kan nyttast mot den same ressursen i andre regionar, vil resultatet bli betre. Her heime ser ein jo tydeleg korleis Stavanger-regionen har nytt godt av vidareutviklinga av oljeverksemd i havområda lenger nord.
Ingen plass å gøyme seg
Verre er det om verda vender seg mot akkurat den ressursen ein har spesialisert seg i. Ein upublisert fersk studie tek for seg regionar i Europa der naeringsverksemda var retta mot utvinning av kol under og etter den industrielle revolusjonen. Hovudresultatet er at økonomien i dag er vesentleg svakare i slike regionar enn i regionar som ikkje har drive med utvinning av kol i tidlegare tider. Igjen er konklusjonen at ressursrike regionar sakkar akterut når festen er over.
I forklaringar av slike variasjonar i økonomisk aktivitet mellom regionar tyr ein ofte til forskjellar i utdanning. Ressursrike regionar peikar seg ut med lågare utdanningsnivå enn andre regionar, og dette legg ein dempar på utviklinga i produktivitet, verdiskaping og sysselsetting. I tillegg peikar enkelte studiar på at einsretting av naeringslivet mot naturressursar kan redusere etableringa av mindre, nyskapande føretak, med lågare innovasjonstakt som resultat.
Etter festen kjem testen
Desse mekanismane har tankevekkande relevans for Stavanger-regionen, som har ein naeringsstruktur som er vridd mot olje og gass, og der straumen av nye utbyggingsprosjekt etter kvart vil peike ned.
Her er nivået på lønene høgare enn i resten av landet, og dette skapar ei saerleg ulempe for føretak som ikkje er vendt mot oljenaeringa. I tillegg kjem at nivået på utdanning er lågare i Stavanger enn i andre norske storbyar, der både universitet og høgskular har lengre historie enn i Stavanger. Kombinasjonen av høge løner og utdanning under middels er urovekkande for utsiktene på lengre sikt.
På lang sikt vil potensialet for verdiskaping avhenge av ressursane ein rår over, samt evnen til å utnytte dei effektivt. Med ressursar tenker økonomar på arbeidskraft (humankapital), eigedom og anlegg, maskinar og utstyr, infrastruktur og naturressursar. Utnyttinga – eller produktiviteten – vil avhenge av kvaliteten ved ressursane, der fleksibilitet og omstillingsevne blir eit eige kvalitetsmål både for humankapital og realkapital.
Betre utdanning og produksjon av kunnskap kan vise seg avgjerande for den økonomiske framtida i Stavangerregionen. Eit godt tilpassa utdanningstilbod gjev betre kompetanse og kapasitet i arbeidsstyrken, og legg til rette for høg yrkesdeltaking og god omstillingsevne. Saman med relevant forsking kan dette gje eit godt grunnlag for innovasjon, nyskaping og produktivitet. Dette gjer den vidare utviklinga av Universitetet i Stavanger til ei viktig samfunnsoppgåve i åra som kjem.
Betre utdanning og betre produksjon av kunnskap kan vise seg avgjerande for den økonomiske framtida i Stavangerregionen.