Panisk flukt fra frykt og minner
BOK: Elegant psykothriller i freudiansk, økobevisst samtidsramme. Thomas Marco Blatt: Tiden er ilden vi brenner i. Roman. Kolon forlag.
Åpningsavsnittet i den andre voksenromanen til Vesaas-prisvinneren og poeten Thomas Marco Blatt (f. 1980 i Sør-Korea, debut 2006) er ikke bare velformet. Det etablerer en stiltone som forplanter seg, og peker på noen av de motivisk-tematiske polene som teksten pendler mellom: «Døden er en sorg for de levende, de døde har ingen sorger. De døde behøver ikke å samle kvister og bygge reir, de slipper å kjempe mot sykdom, kulde, tørke; de trenger ikke å beskytte seg eller sine. Det er de levende som flykter, som drives fra hus, sletter, busker og blomster. Det er de levende som mister hud, hår, tenner, som brenner, som kjemper, som skjelver, som sulter, som sovner og til slutt forsvinner i tiden slik en sølepytt tørker ut i sola.»
Handlingen i romanen er lagt til 2017. I en tredelt, ukronologisk komposisjon befinner vi oss innledningsvis på Algarvekysten, måneden er juli, og heten er kvelende for den ferierende, omsorgsfulle jeg-fortelleren Camilla og hennes 13-årige datter Emma. I noe som minner om panikk, flytter de to snart ut av hotellet i frykt for at den hjemmevaerende barnefaren og eksmannen Martin skal dukke opp og tvinge dem inn i et psykiatrisk behandlingsopplegg.
I neste hovedavsnitt hopper vi tilbake til februar samme år. Der får vi vite grunnen til at mor og datter naermest flykter til Portugal noen måneder seinere. Skildringen av den skjellsettende begivenheten i deres liv er livfull og intens uten å virke forsert.
Avslutningsdelen utspiller seg i august. Der føres den individuelle, freudianske tematikken om en uroskapende fortid sammen med thrilleraktige elementer og de klimaskapte brannene som de siste åra har ridd Portugal som en mare.
Å gripe fatt i et ekteskap som har brutt sammen, eller å sirkle inn kriseridde mennesker som har et traume å stri med, mens de håper på en smule feriefred, kan knapt kalles noe originalt litteraert grep. Men i denne tette teksten florerer de symbolsk ladde ledemotivene på elegant, uanstrengt vis. I spennet mellom «fødsel», «tid» og «død», ei nådeløs «sol», «svette», «tørke», «tørst», «flammer», «brann», «buldring» og «røyk», i en klaustrofobisk portugisisk ramme, ikke uten visse kriminalistiske innslag og med en høydramatisk slutt, skapes en undertekst av usagt der seksuelle drifter, moderlig uro, datterens smerte og en livstruende økologisk krise spiller med.
Så denne knappe, poetisk klingende, følsomme fortellingen er både klokt tenkt og formbevisst utført.