Fornøyelig harselas med det typisk norske
TV: «Oljefondet»er en slags saernorsk «The Office» hvor vi ler både av og med oss selv.
Oljefondet Norsk humorserie
Premiere på DPlay 16. desember. Kommer på TVNorge i januar.
Timingen er jo på mange måter perfekt: Idet «Lykkelands» første sesong, som handler om da Norge fant olje, har kommet til sin siste episode, starter Harald Zwarts serie om de som forvalter oljerikdommen, nesten 50 år senere.
I sentrum av handlingen står stjerneforvalteren Per Grepp (Thomas Gullestad), en på mange måter genial fyr som tilsynelatende drives av å se pengene renne inn på fellesskapets konto. Denne trangen til å vaere best fører til at han rett som det er tar snarveier som er helt på grensen - eller over grensen - til det forsvarlige, lovlige og ikke minst etisk riktige. Vi snakker altså om en ekte finansakrobat, som hadde passet perfekt inn i en mørk Wall Street-setting, men som i dette tilfellet skal forholde seg til norsk arbeidsliv og sosialdemokrati, med alle sine saeregenheter. Det byr på rikelig med komiske situasjoner, som også er gjenkjennelige. Ikke minst når en noe overivrig representant for det norske etikkrådet, som skal overvåke Oljefondets investeringer, oppdager at Grepp har bommet litt og lagt til en ekstra null i en sentral investering. Denne medarbeideren, nydelig spilt av en gravalvorlig Kathrine Thorborg Johansen, får etter hvert begge føttene på innsiden av fondet, og den stadig pågående kranglingen mellom henne og Grepp er et slags nav i handlingen.
Sjefen for oljefondet (Marit Andreassen) er en av de beste bifigurene jeg har sett i en komiserie på lenge. Hun står for mange av de små og store pute-tv-øyeblikkene som oppstår, og Andreassens komiske talent kommer virkelig til sin rett.
Serieskaper Harald Zwart har sagt at en del av handlingen baserer seg på virkelige hendelser. Det er det både lett og vanskelig å tro. Det som i hvert fall er sikkert, er at det ligger et stort komisk potensial i det landskapet hvor ufattelige verdier og utenlandske milliardaerer møter norsk nøysomhet og politisk korrekthet. Potensialet blir i stor grad utnyttet, men det er også litt rusk i maskineriet her og der.
Blant annet når manuset bikker over i det direkte usannsynlige, eller når overraskelser blir gjentatt. Da mister serien litt av slagkraften, og beveger seg ut i det rent farseaktige. Den er på sitt beste når den viser fram velkjente konflikter og dilemmaer fra norsk arbeidsog samfunnsliv. Dette gjør den til gjengjeld såpass godt at det er lett å overse svakhetene og bare la seg underholde.