I meste laget
BOK: En jentunges egen heseblesende, manisk-hektiske historie fra fattigdommens fantasiland. Rita Indiana: Papi. Roman. 197 sider oversatt av Signe Prøis. Solumbokvennen.
25 år gammel hadde forfatteren Rita Indiana, fullt navn Rita Indiana Hernández (1977), fra Den dominikanske republikk allerede utgitt to novellesamlinger og en roman, før hun med «Papi» fikk internasjonal oppmerksomhet også utenfor spansklesende land.
«Papi» er formelt sett gjennom en åtteårings øyne, men dessverre ikke alltid like gjennomført og illusjonsskapende sannsynlig i språkføringen. Det tar riktignok helt av fra første side, med en jeg-forteller - andpusten allerede før hun kommer i gang - som oppspilt beskriver hvordan hun gleder seg til at faren, tittelens Papi, skal komme hjem til henne og mora. Papi er den naermest arketypisk fravaerende far, større enn livet selv, mens Jeg er den stereotype fattigjenta i et uland med komplett urealistiske forestillinger om hvem faren er og hva han vil bringe av velstand og lykke når han bare kommer hjem til henne og mora.
I sitt utsultede begjaer etter luksus og en far velter åtteåringen i kapittel etter kapittel seg i fantasier om farens rikdom, utallige biler og enda flere vakre kvinner. Det når hallusinatorisk-surrealistiske proporsjoner når hun ser seg kjørende omkring sammen med ham i drømmehastigheter, og når hun forestiller seg alle de menneskene som tilber ham og oppsøker ham som gudfar og vei til rikdom og aere.
Slik durer «Papi» i vei, kapittel etter kapittel, med en hyperaktiv, språklig ADHD-jentunge som forteller. Det blir i meste laget før romanen er halvveis, saerlig fordi leseren fra første ferd forstår at Pipi er troløs som skum på havet, en banditt i stort som i smått, enten han nå befinner seg i New York, flyr gjennom luften, eller naermer seg fortellerens eget forfalne nabolag.
Det er sympatisk nok, og leseren skjønner at hun kverner i vei for å omskrive det hun ser, fornemmer og lengter etter, så hun skal slippe å se det hun nok ser – «se realiteten i øyenene», men likevel tyter hun så leseren er unnskyldt om vennlig interesse etterhvert erstattes av trøtthet.
Halvveis i romanen endrer likevel tonen seg, og fortellingen tar sin egen fart mot massesuggestion, død og hysteri, grotesk oppløsning, riktig uappetittlig. Rita Indianas metode har de mange effekter som sine virkemiddel; den stillferdige ettertanke får leseren stå for selv.