Foruroligende flørting
BOK: Vidunderbarnet Eline Lund Fjaeren skriver om å vaere vidunderbarn. Eline Lund Fjaeren: Forbruk i september. Roman. 141 sider. Forlaget Oktober.
Emile er 24 år og jobber i en populaer ukeavis. Hennes kvikke hode og gode tekster gjør at hun beskrives som et vidunderbarn. På en personalfest ligger hun med en av de rutinerte skribentene, Espen. Han er i tredveåra og ikke lenger ung og ikke lovende. Etter den tilsynelatende uforpliktende natten de delte oppstår det uante følelser hos dem begge.
I «Forbruk i september» får vi begges versjon av etterdønningene. Espen blir fascinert av den unge, talentfulle kvinnen, og begynner å se seg selv slik han tror hun ser han: som en stusselig, forelska eldre mann. Hun på sin side har nok med seg selv. Hun går til psykolog, blant annet på grunn av et overgrep hun ble utsatt for, og vi forstår at hun har ting hun trenger å bearbeide. Til tross dette utgangspunktet naermer de to hverandre seg, sakte, men sikkert.
Hvorfor de gjør det, er imidlertid uklart. Forholdet dem imellom virker tamt, og ingen av dem vil egentlig den andre noe. Det er ikke lett å forstå hvorfor Espen plutselig gikk fra fascinert av et intellekt til så innmari forelsket, eller hvordan Emilie etter hvert lar Espen slippe gjennom. Siden denne relasjonen er baerende for romanen, ødelegger fravaeret av motivasjon for lesningen. Men Fjaeren er god når hun beskriver problemene denne kvinnen har. Og ikke minst, når hun ikke lar disse problemene ta over hele fortellingen. Fjaeren skriver om psykiske lidelser som er vanskelige å leve med på en nøktern måte slik at disse problemene virker mer normale, slik de jo egentlig er.
Når romanen likevel er ujevn, skyldes det også en distansert fortellerstemme med uklart perspektiv, som når det står «på jobben fremstår han som kjølig og balansert, uanfektet». Her er det uklart hvem som egentlig forteller, og vi kommer verken tett på eller langt nok fra menneskene. Fjaerens språk er nøkternt og godt, men fortellingen og fortellerstemmen er uklar. Derfor blir hennes tredje roman en ujevn, men også interessant, roman.
Når romanen likevel er ujevn, skyldes det også en distansert fortellerstemme med uklart perspektiv