Tenåringsmor for sin egen far

BOK: Unevrotisk, språklig presist og poetisk portrett av en tenåringsjente. Tina Åmodt: Doris. En sjøroman. Roman. 251 sider. Oktober.

Doris er navnet på både en 14-årig jente, oppkalt etter sin amerikanske oldemor, og en farkost, en lystyacht oppkalt etter den unge jenta. Det er den siste og største i en rekke fritidsbåter som har vaert de årvisse skueplassene for barndommens sommerferier langs vestlandskysten.

Faren hennes er en gründer som har kommet seg opp fra enkle kår, en ukuelig optimist tross sine humørsvingninger og finansielle fiaskoer. Familien pleier å kjøre i konvoi med noen faste likesinnede, ihuga båtfolk finner stort sammen som hundeeiere gjør, men denne sommeren skjaerer det seg.

Vi er rundt tusenårsskiftet, og enebarnet Doris må tilbringe noen dager alene om bord sammen med faren etter at moren er blitt akterutseilt med venneparene etter en festkrangel. Det er slitsomt å spille medfølende tenåringsmor for sin egen barnslige, fornaermede far, som hun både gjennomskuer og beundrer. Det som holder henne oppe er tanken på 27-åringen Jimmy, som hun har truffet på det da ennå jomfruelige nettet, og som hun allerede har hatt et par relativt jomfruelige stevnemøter med. Samt ferien fra ungdomskolens nådeløse hierarkier, de voksne er tross alt sløvere overvåkere enn hennes jevnaldrende. Og båtlivet byr fortsatt på tilfeldige og eventyrlige møter.

Moden oppvekstskildring er en vanskelig sjanger i vår tid, faren for å skli ned i «ungdomslitteratur» overhengende. Tina Åmodt (f. 1985, deb. 2010) klarer brasene ved hjelp av fortellerholdningen og språket, som er usedvanlig presist og samtidig poetisk. Undertittelen «En sjøroman» er kanskje et halvironisk blunk til klassikere som Melville, som i den kollektive ubevisstheten ofte er blitt redusert til guttebokstatus. Men det er i så fall et flørtende blunk, for dette kan like lite reduseres til en jentebok som til et feministisk undermineringsprosjekt motivert av mindreverdighetskomplekser vis-à-vis en patriarkalsk kanon. Snarere er det et sjøfriskt, sjarmfullt og unevrotisk portrett av en tenåringsjente: hennes voksenhet, naivitet, selvbevissthet, usikkerhet, kynisme, lojalitet, selvsentrerthet og innlevelsesevne.

Moden oppvekstskildring er en vanskelig sjanger i vår tid, faren for å skli ned i «ungdomslitteratur» overhengende.