Eirik Lodéns favoritter

Kristian S. Haeggernes: «Gaute & Veronika» Uforlignelig stemmebeherskelse utmerker denne jeg-fortellingen, der en helt alminnelig kvinne i 60-årene legger ut om sitt forstadsliv i Bergen. Med sin tørre, snusfornuftige stil, og iblant med ufrivillig komikk, formidler hun noe vesentlig om livets og dødens realiteter, midt oppi det hverdagslige. Vi blir glad i denne damen, på tross av eller kanskje på grunn av hennes brister, fordi hun blir så virkelig for oss, høres så autentisk ut.

Odd Klippenvåg: «Et elskelig menneske» Dette er en varm, følsom og bevegende roman om modning og aldring – om at også den lykken som kan synes å komme for sent, ikke blir mindre verdifull av den grunn. At fortvilelse og håp, ensomhet og tosomhet, lys og skygge er to sider av samme sak – og at livet ikke trenger å slutte før det faktisk gjør det. At vi ofte må gå de aller siste skrittene alene, og at de endelige svarene er noe vi sjelden får.

Mona Høvring: «Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født» Høvrings nye roman har en både forstandig og egensindig klang. Det handler om et komplisert søsterforhold, som får utfolde seg i fristil på et høyfjellshotell, med kjaerlighet og sjalusi i like doser. Forfatteren er som alltid – uansett sjanger – Poeten Høvring: sjarmfull, søkende, vâr, elegant på sine helt egne premisser. Det er muntert og sårt og litt rart.