Aftenlandenes undergang
BOK: Dyster, vakker, velskrevet, viktig og perspektivrik idéroman om Europas undergang. Ole Asbjørn Ness: Aftenlandet. Roman. 434 sider. Aschehoug.
For 14 år siden debuterte Ole Asbjørn Ness (f. 1974) med den ubehagelige romanen «Det er natt», som han fikk Vesaas-prisen for. «Aftenlandet» er vel heller ingen tekst for Chat Noir. Tittelen viser til Spenglers kulturfilosofiske hovedverk, «Untergang des Abendlandes», som ble til i de rykende ruinene etter den store europeiske selvutslettelseskrigen 1914-18, og uttrykker sånn sett en begrunnet pessimisme. Hos Ness er det mer tale om en ulmende og usynlig torvbrann, stiftet av islam og finansiert av stadig mer belastede, utarmede og undergangstyngede europeiske velferdsstater.
I romanen skildres «Aftenlandet» gjennom øynene til to menn og en kvinne som møtes i London tidlig i nittiårene. Daniel (hebraisk, «Gud er min dommer») har som mål å bli så rik at han kan «be hele verden om å dra til helvete», og blir et stjerneskudd i London City etter å ha tjent en formue på spekulasjonene som senket aerverdige Barings Bank i 1995. Han representerer den vestlige kynismen og kapitalismen.
Algeriske Kateb (arabisk, «skribent») flykter fra borgerkrig og tortur, drømmer om å bli forfatter og betaler med prostitusjon for visumet og flybilletten til London. Kateb, men saerlig kameraten Omar, representerer islamisme og terrorisme, overbevist om at islam vil seire i Europa: «Vi får barn, de får ikke barn (...) De er så fordervet at de ikke engang klarer å formere seg». Kanskje blir det i så måte litt vel tydelig når Ness lar Kateb lese «Den fremmede» av Camus.
Dramatikeren og skuespilleren Hanna (hebraisk, «nåde») elsker begge disse mennene, til ulike tider. Hun er en kjølig skjønnhet preget av «skandinavisk melankoli», arvelig belastet med gryende mentale problemer, og representerer til å begynne med en religiøs og eksistensiell lengsel, og en radikal form for feminisme, men ender opp i from katolisisme.
Dette er skadede, traumatiserte sjeler. Sentralt i fortellingen om dem står borgerkrigen i Algerie, som peker fram mot Den arabiske våren, og Asiakrisen, som peker fram mot den globale finanskrisen i 2008.
Et eget spørsmål er det hvor mye vi skal lese inn i at muslimen og katolikken finner hverandre på galehuset og får datteren Maria sammen, og at araberen dør, som hos Camus, eller at Daniel gifter seg med en russisk kvinne og bosetter seg i Hong Kong, overbevist om at kineserne til slutt kommer og tar alt, etter at Vesten og islam har utmattet og tatt livet av hverandre.
«Aftenlandet» er en mørk kjaerlighetsroman og en dystopisk idéroman om et dekadent og åndelig utarmet Europa der de en gang kristne settes på prøve av de fanatisk troende. Det er en roman om usigelig lengsel og stor tomhet, om psykologi og eksistensialisme, moral og hedonisme, og om en hodeløs religiøs fundamentalisme som byr en skruppelløs og beinhard kapitalisme opp til makaber dødsdans, til tonene av den europeiske sivilisasjonens hjerteskjaerende svanesang.
Så kan det kanskje innvendes at fremstillingsformen tidvis oppleves litt ensformig, at Kateb ikke virker helt troverdig, at seksualiteten og de kvikke knullene legger beslag på for store flater, at det er for mange poeng som gjentas, og at romanen mister litt fart og kraft mot slutten, og beveger seg henimot det mer ordinaere. Det rokker ikke ved hovedinntrykket av at «Aftenlandet» er på et annet nivå enn den vanlige norske utgivelsen.
Dette er en roman av europeisk format som går løs på tidens store spørsmål og i dialog med størrelser som Ibsen, Conrad, Hesse, Camus, Saramago og andre, skrevet fram med kjølig, klartenkt intelligens og skarp sensitivitet. Det oppleves som en viktig bok. Og kan også fort bli en god film.
«Aftenlandet» er en mørk kjaerlighetsroman og en dystopisk idéroman om et dekadent og åndelig utarmet Europa der de en gang kristne settes på prøve av de fanatisk troende.