Laerd, morosam og truverdig
BOK: Spennande, klokt og nifst frå Gunnhild Øyehaug. Gunnhild Øyehaug: Presens Maskin. Roman. 159 sider. Kolon.
Gunnhild Øyehaug (1975, debut 1998, Doblougprisen, Sultprisen) skriv spennande og nifse romanar og noveller, og i den grad historiene kan tenkjast å ha førelegg i røynlege personar, hendingar og stader, omdannar ho i stadig større monn stoffet sitt i kunstskrift så dei ikkje er identifiserbare for ein lesar som utanfrå frydefullt hamnar i Øyehaugs omgivnader. Slik skil ho også seg påfallande frå det store grosset forfattarar som ikkje kan få nok «virkelegheit» og sitt eige eg blotta i bøkene.
Slik handlingane snor seg i haustens (tutlete tittel) «Presens Maskin» (som etter kvart får si forklaring) er det virkelegheita sjølv som går i oppløysing. Det kan verka like utruleg som det er enkelt, og krev konsentrasjon hos lesaren og fingerspitzengefühl hjå forfattaren: På nåtidsplanet – som gjerne er neste år – er Anna ein 44-årig forfattar, gift med Jostein. Saman har dei tre barn, Siri, Elina og Peder. Men Anna har ikkje lenger noko medvit om den førstefødde dottera si, Laura, frå den tida ho var gift med Bård - og som på forunderleg viss bare kvarv foran augene på henne då barnet var to og eit halvt år gammalt.
Bård er gift med Sara nå, mens Laura er vaksen med sitt eige liv, gift og gravid med Karl Petter. Vi kan stoppa der, for å fortelja at dette rot-i-hopet av personar både blir indvidualiserte og sette i samband med kvarandre, og dét på kryss og tvers av forteljingane om den enkeltes liv og dagar, og med mange forflyttingar og tidsreiser. Som lesar blir ein fanga inn i Øyehaug sitt nett, samtidig som ho frå innsida maktar å gjera dette puslespelet av personkonstellasjonar oversiktleg der karakterane snoflar i kvarandres liv og gjeremål.
Ein plass summerer ho sjølv opp alle forviklingane i tid og stad med ei konstatering av at «alt er heilt annleis». Og slik verkar det unekteleg i det minuniverset Øyehaug konstruerer, alt saman på vel eit halvthundre sider, medrekna referansane på den siste sida. Øyehaug er laerd, morosam også, og truverdig i den fiktive røynda ho skaper og dei liva personane hennar fektar i veg, full av kunstallusjonar og det som elles går for å vera røynd.
Her er stort rom til å filosofera omkring identitet, tid og parallelle hendingar, bare tilsynelatande uavhengige av kvarandre. Samstundes blir «Presens Maskin» ein eksemplarisk metaroman, om eg då ikkje har feillese henne som Anna sjølv gjorde då «Presis Maskin» blei til «Presens Maskin».