Diplomatisk nedtur
GJESTEKOMMENTAR: Palestinerne taper diplomatisk – for de økonomiske fristelsene fra Israel. Da Yasser Arafat høsten 1974 sto foran FNs generalforsamling, som den første palestinske representanten noensinne, var det med grunnlag i støtte fra en majoritet av verdens land. Da var det vanskelig å se for seg at det skulle vaere mulig, slik verdenssituasjonen var da den kalde krigen var på sitt kaldeste.
44 år senere har det skjedd et skifte til fordel for Israel. Selv om Israel aldri har maktet å sikre seg sterke avgjørelser i FN, har mange land snudd og stemt for Israels interesser. Selv om de siste avstemningene i FN har gått i palestinernes fordel, har antall land som stemmer i tråd med Israels og USA syn, steget.
Oppløsning av grupper i FN Medlemslandene i FN er tradisjonelt delt inn i grupper ut fra geografi, som for eksempel den afrikanske gruppen. De afrikanske landene var tradisjonelt mest imot Israel, unntatt Sør-Afrika under apartheid-regimet, før Nelson Mandela kom til makten. Etter hvert som noen afrikanske land har etablert økonomiske bånd til Israel, og deres stemmegivning i FN i israelsk-palestinske saker begynte sakte å endres. Dette meste av dette har skjedd etter at Muammar al-Gaddafi ble styrtet i 2011. Han hadde alltid sørget for at Afrika ikke kom under israelsk innflytelse.
Den gruppen av land som mest har endret sin stemmegivning i FN, vekk fra palestinske interesser, er de østeuropeiske. Under sovjetperioden ikke bare stemte disse landene for araberne og palestinerne, de trente og finansierte også palestinske revolusjonsgrupper. Land som Romania og davaerende Tsjekkoslovakia støttet PLO. Nå stemmer majoriteten av østeuropeiske land mot palestinerne av de samme økonomiske årsakene, som nå også inkluderer løfter fra USA om amerikanske investeringer.
Majoriteten av landene i Sør-Amerika støtter fortsatt PLO og De palestinske selvstyremyndighetene (PA), men noen av dem studerer nå fordelene av å støtte Israel. For noen måneder siden flyttet for eksempel Paraguay sin ambassade i Israel til Jerusalem og erklaerte Jerusalem som Israels hovedstad.
Mellom-Amerika er nå blitt en høyborg for Israel. Guatemala fulgte USA og flyttet sin ambassade til Jerusalem, og andre land, som El Salvador og Honduras har sagt at de vil vurdere det samme.
Australia anerkjente så sent som 15. desember Jerusalem som Israels hovedstad, men vil ikke flytte ambassaden dit før etter at en fredsavtale er inngått. Uansett, Australia støtter alltid Israel i FN.
Vest-Europa spiller fortsatt rollen som megler og forsøker å unngå å provosere den muslimske og arabiske gruppen, men noen av landene stemmer i tråd med Israels interesser ut fra det enkelte lands tilnaerming til den israelsk-palestinske konflikten.
Asia står fortsatt sterkt bak arabiske land og folk, men enkelte land, som Japan og Sør-Korea, tar likevel Israels parti. Uansett, Asia betrakter arabiske og muslimske land som viktige naboer.
Israels tilnaerming
Etter at Avigdor Lieberman gikk av i protest, er Israels statsminister, Benjamin Netanyahu også landets utenriksminister. De siste årene har han lykkes i enkeltvis å tilnaerme seg en rekke land direkte i toveis kontakter. Israel spiller her det økonomiske spillet, – ikke det etiske, som de palestinske selvstyremyndighetene konsekvent gjør.
India var for eksempel, helt siden sin egen uavhengighet fra Storbritannia i 1947, en viktig alliert av PLO og araberne. India dannet i 1961 – sammen Jugoslavia, Indonesia, Egypt og Ghana, og som et alternativ til Nato og Warszawapakten – Bevegelsen av alliansefrie stater, men søker i dag i retning av økonomiske fordeler av den israelsk-palestinske konflikten.
Israel har nå inngått samarbeid med India om store prosjekter, innen våpensalg og innen landbruksteknologi, og dagens regjering i India ses nå på som en alliert av Israel. I Ghana og Tsjad skjer det samme etter som israelske investorer etablerer seg der på jakt etter nye markeder og investeringer sammen med amerikanske investorer.
Etisk, men ikke tilstrekkelig
Mange land står fortsatt på palestinernes side ut fra et etisk ståsted, med sterke taler i FN. Men i virkelighetens verden er bildet et annet, for de samme landene snakker og handler med Israel hele tiden. Det skyldes at Israel aksepterer å få lite ut av disse relasjonene på kort sikt, men heller bygger for framtiden og dermed akseptere slik hard tale i FN. Det israelske diplomatiet er bygget for langsiktig arbeid, – ikke slik som det palestinske, som er basert på om du er en venn eller en fiende.
Noen arabiske og muslimske land har også etablert relasjoner til Israel, selv om de i enhver avstemning fullstendig støtter palestinerne. Slik skader Den arabiske alliansen sitt eget samarbeid.
Den iranske alliansen mot det saudiarabiske alliansen, en konflikt som i sin nåvaerende form startet for ni år siden, påvirker bildet av den islamske verden som allianser heller enn som en enhet. Her forsøker Israel å infiltrere, der det er mulig, helt til det bryter ut i en stor konflikt eller krig.
Den langvarige splittelsen mellom moderate og radikale strømmer på palestinsk side er også en faktor som svekker det etiske bildet verden har av palestinernes sak. Denne splittelsen gjør mange land om til sin egen økonomiske fordel, til tross for sin lange, etisk baserte støtte til palestinerne.
Når alt kommer til alt, palestinerne har fortsatt støtte fra flertallet i FN, – men trenger å gjenvinne det arabiske trykket ved å friste med økonomiske fordeler og innflytelse, for i dagens verden er den etisk begrunnede rettferdigheten ikke lenger nok.
Israel spiller det økonomiske spillet, – ikke det etiske, som de palestinske selvstyremyndighetene konsekvent gjør.